På jakt etter villrein

villreinjakt

Endelig var det tid for å få prøve ut en ny type jakt – villrein! Jeg hadde vært så heldig å bli invitert med min venn, Ole Martin Enberget, en jaktguide og fuglehund-entusiast av ypperste klasse.

Ole Martin hadde bidratt til å skaffe meg kort til en kalv, og nå var tiden inne for å prøve noe nytt!

kart over Fampen

Først skulle papirarbeidet gjøres unna. Jeg måtte lese igjennom valdets regler for fangstrapportering og vektkontroll, samt informasjon om sykdommer dyrene kunne lide av, og symptomer på disse.

Man måtte være obs på disse symptomene, og var pliktig å utføre avliving av dyr som så ut til å risikere å lide en smertefull død. Dersom man hadde kort på for eksempel en simle, og så en simle som viste tegn til sykdom, hadde man plikt til å benytte kortet sitt på denne simla – selv om kjøttet da mest sannsynlig var ubrukelig.

Jegerens bidrag til kulturarven

I tillegg til dette hadde valdet utsted en konkurranse i et av terrengene, hvor jegeren som felte den minste kalven, under tretten kilo, ville bli tildelt gratis kalvekort neste sesong. Dette for å sørge for å felle de minst levedyktige kalvene, og for å bevare de beste genene til kommende generasjoner.

Det å bli pålagt – eller oppfordret til – å skyte små og syke dyr, er for meg et prakteksempel på hvordan norske jegere bidrar til å forvalte norsk natur på en fin måte. Slike detaljer er typisk sånt som går jaktmotstandere hus forbi, fordi de ikke har kunnskap om hvilken rolle jakt spiller i naturen.

Uten Jeger og Fiske forbundets iherdige innsats, ville arter som edelkreps for lengst vært utryddet av pest, skabb og rabies ville ha blitt fullblåste epidemier, villsvin ville ha spredt trikiner, ødelagt avlinger og truet balansen i norske økosystemer, og hele stammer av villrein kunne ha bukket under for krøplende sykdommer.

Alt dette gjør meg stolt av å bidra som jeger til den norske kulturarven!

norsk vidde

 

Når jaktkort var undertegnet og nødvendig dokumentasjon fremvist, gikk vi igjennom og pakket utstyret for neste dag. Vi hadde bestemt oss for passiv jakt, og skulle sitte på post høyt oppe i fjellet, med utsikt over et stort område, bestående av våtmark, vidde og spredt skog.

Pakkeliste til villreinjakten

  • Våpen
  • Våpenkort/legitimasjon/jaktkort
  • Ammunisjon
  • Jerven foret fjellsekk
  • Brødskiver m/pålegg
  • Termos med kaffe
  • Kniv
  • Ekstra ullundertøy
  • Sitteunderlag
  • Hodelykt
  • Kikkert
  • Varme klær, lue, hansker og ullsokker
  • Gode fjellsko
  • Kart og kompass
  • Telefon til fotografering
  • (Jaktradio var ikke tillat å bruke i jaktsammenheng her, så den fikk ligge hjemme)

 

Når alt var pakket og klart, var det tid for senga. Vi stilte vekkerklokkene til 05:00 neste morgen, og krøp til køys.

Klart for å legge ut på tur

Da jeg våknet var Ole Martin allerede i gang med å diske opp egg og bacon, og hadde satt over kaffen. Vi benyttet sjansen til å bruke sivilisasjonens fasiliteter, før vi reiste ut på tur.

Det er tidvis smertelig få steder å gjemme seg unna for å klemme en morrakubbe ute på vidda, så det er ofte smart å gjøre unna sånt før man drar.

Vi sjekket værmelding og vindretning, for å se at gårsdagens plan fortsatt holdt mål, og da været var uendret, satt vi kursen for det planlagte høydedraget i Fampen’s vidstrakte fjellområde, i Rondane Sør.

På vei opp passerte vi en bom, med VIPPS som betalingsmetode – prisen var hundre kroner.

Vi kjørte bilen innover vidda, fant en egnet parkeringsplass og spanet trehundre-og-seksti grader etter spor av dyr. Da vi følte oss sikre på at området var fritt for rein, satte vi kursen opp i fjellet.

Endelig på toppen

Jeg må innrømme at jeg allerede var gjennomsvett, da vi nådde toppen. Vinden blåste kaldt inn over fjellet, og skodda lå tungt over landskapet under oss. Ole Martin bestemte oss for at vi skulle finne en plass i le, og vente på at tåka lettet.

Glad for at jeg hadde pakket med ekstra ullundertøy, vrengte jeg av meg de svette klærne og fikk på meg tørre klær inn mot kroppen, før jeg krøp inn i Jerven-duken.

tørre skift er viktig på tur

Landskapet var trolsk under oss, og til tross for dårlig sikt, var det spennende å titte gjennom kikkerten etter spor av villreinen.

tåke i norsk fjellheim

En time eller to senere, lettet tåka endelig, og avslørte et fantastisk skue av vakker, norsk natur under oss! Ole Martin forsvant av gårde på rekognosering, for å finne et bedre sted å sitte. Han kom snart tilbake og fortalte at han hadde funnet en plass med en naturlig steinbenk.

Fampen villrein vald

Vi pakket stille sammen sakene våre, og holdt oss lavt i terrenget, mens vi byttet post.

Livshistorier i vinden

Fremme ved benken vår blåste det en smule mer, men vi pakket oss godt til rette i fjelldukene våre, og fant frem litt kaffe og lunsj. Der oppe satt vi og utvekslet erfaringer og livshistorier, mens vi vekselsvis sonderte terrenget under oss etter dyr.

Som fersk – og en smule svaksynt – jeger, så jeg dyr både her og der. Det skulle dog vise seg at alt jeg så var stubber, steiner og andre pinnedyr, og Ole Martin forklarte meg til slutt – en smule oppgitt, at jeg nok ville vite hva som var rein hvis jeg først så dem.

Dagen løp forbi, og ingen rein var å se. Ole Martin mente han så en bukk ligge å kose seg inne i et kratt ute på myra, men jeg mistenker at det også kan ha vært en stokk og en trekrone, heller enn et dyr med gevir. Uansett, var det kalv vi var ute etter, så stokken fikk ligge i fred.

Til slutt pakket vi sammen og satt kursen for bilen.

Ny dag, nye muligheter

Neste morgen var vi klare igjen. Denne gangen pakket vi en smule lettere, og gjorde oss klare for aktiv jakt. Denne gangen skulle vi bevege oss mer, og forsøke å dekke et større område, heller enn å sitte stille.

Nok engang konstaterte vi at vinden kom fra retningen vi ønsket, og vi kom oss raskt av sted, da både yr.no og storm.no hadde spådd regn utpå formiddagen.

reinjakt

Vi gikk innover i fjellet og fant en skråning med godt overblikk under landskapet under oss. Denne gangen var det tettere vegetasjon og skogområder, med noen åpne myr og steinrøyser, samt at vi hadde god oversikt over fjellsidene i to nærliggende fjell – et på høyre hånd og et til venstre.

Vi hadde knapt satt oss, da Ole Martin kvapp til.

«Der!» sa han opprømt. «Nede i myra! Ser du dem? Det er en flokk på tjue, kanskje fem-og-tjue dyr! Nå blir det action!»

Jeg fant frem kikkerten og kunne se bevegelse nede i myra.

«Vent, de beveger seg.» sier han. «Det ser ut som noe har skremt dem.»

«Har de sett oss?» spør jeg.

«Aldri i livet!» kommer svaret. «På denne avstanden, og med denne bakgrunnen, kan de umulig hverken se eller høre oss. Og vindretningen er perfekt. De må ha blitt skremt av noe annet.» konstaterer han. «Jeg er hundre-og-tjue prosent sikker.»

Nå jakter vi!

Vi blir sittende å følge dyrenes bevegelse, da de forsvinner ut av myra og videre nordover – medvinds.

kikkertsikte

«Nå har vi et valg å ta.» sier Ole Martin. «Dyra vil sannsynligvis snu mot vinden så snart de kan. De liker å bevege seg motvinds, så de lukter farene foran seg. Jeg gjetter at de vil bøye av, enten til venstre, eller mot høyre. Vi har tre valg: Enten beveger vi oss opp i lia i fjellet på høyre hånd, ellers sjanser vi på fjellet til venstre. Et siste alternativ er å bli sittende, å håpe at de kommer tilbake i vår retning. Hva tenker du?» spør han.

«Jeg underkaster meg ditt overtrufne intellekt og erfaring.» svarer jeg spøkefullt.

 

«Hvis jeg hadde jaktet alene nå, ville jeg gått mot høyden til venstre.» sier han.

«Ok, da gjør vi det.»

Rein i sikte

Ole Martin gir meg beskjed om å pakke sakene mine, stille, men effektivt. Jeg pakker sammen, mens han spaner gjennom kikkerten. Så pakker han sammen, mens jeg selv kikker rundt med min egen kikkert.

«Jeg ser dem!» hvisker jeg. Dette er første gang jeg selv har fått øye på dyr, og jeg kjenner adrenalinet pumper.

«Hvor?» spør Ole Martin.

«Der! Nede ved steinura.» sier jeg og peker. Han tar frem kikkerten og finner dyra.

«Bra spotta!» sier han fornøyd. «Men det der er ikke den samme flokken. De kommer fra feil retning, og er helt rolige. Det der er den tilstanden vi ønsker å ha dem i – rolige og avslappet. Hør nå, vi beveger oss forsiktig, men raskt i en bue rundt dem. På den måten, holder vi oss riktig i forhold til vinden, men kan ligge å vente på dem når de tar oss igjen.»

Jeg satt kursen etter Ole Martin, som beveger seg elegant som en fjellgeit nedover skråningen, og er i enormt mye bedre form enn meg selv. Vi beveget oss krokbøyde nedover mot tregrensa, og forserte krattskogen så hurtig vi overhode turte, for ikke å lage lyder som kunne skremme dyra.

Da vi fullfører halvsirkelen vår rundt dyra, befinner vi oss plutselig i halvåpen skog.

I rød sone

«Nå befinner vi oss i rød sone.» hvisker Ole Martin. «De kan komme når som helst og hvor som helst nå. Beveg deg så stille og forsiktig du kan, og ha børsa klar.»

norsk natur

Rundt oss vil et hvert dyr som kommer ut mellom trærne allerede være på skuddhold. Jeg lister meg så stille jeg kan over laven, og forsøker å se til alle kanter på én gang. Hver minste lyd får oss til å fryse til statuer. Vi har snart beveget oss nærmere tohundre-og-tjue grader rundt retningen vi forventet at dyrene skulle ta, men har fortsatt ikke sett noe.

Ole Martin stopper.

«Jeg aner ikke hvor de kan være.» sier han. «De kan ha beveget seg mot vest, og bøyd av langs fjellet, eller de kan ha fortsatt rett frem. Jeg foreslår at vi setter kursen mot høyden foran oss, og forsøker å få øye på dem. Hva tenker du?»

«De hadde kurs rett for myra hvor vi så den andre flokken.» kontrer jeg. «Hvis det er et sted de stopper for å drikke, vil vi få dem bak oss, med vinden blåsende mot dem. Kanskje vi skal snike oss opp mot myra først, og se om de står der, før vi setter kursen mot høyden?»

«Godt tenkt!» sier Ole Martin. «Det gjør vi.»

Vi sniker oss opp mot myra, men finner den tom.

«Det nærmer seg lunsj for reinen.» sier han. «De kan ha lagt seg til inne blant krattene foran oss. Følg meg!»

Vi sniker oss opp gjennom krattet, men stopper brått da begge hører lyder til venstre for oss. Vi har nå gjort full sirkel, og beveger oss tilbake mot der vi satt da vi først så dem.

Fersk bæsj – Sporet er bokstavelig talt varmt

Plutselig setter Ole Martin seg ned. «Fersk rein-bæsj!» hvisker han. «Den er fortsatt varm.»

Vi ser spor på bakken. Snart kan vi konstatere at minst én av flokkene vi så, har beveget seg rett forbi der vi satt først. Hadde vi blitt sittende hvor vi var hadde vi kanskje fått dem på skuddhold.

«Sånn er jakt.» trekker han på skuldrene. «Noen ganger klaffer det – andre ganger ikke.»

Vi vet nå at minst to flokker oppholder seg i området, men aner ikke hvor noen av dem er. Ole Martin peker opp den bratte skråningen over oss og sier:

«Jeg tror det beste vi gjør er å komme oss rett opp. Fra toppen kan vi bevege oss rundt og få oversikt. Kanskje vi får øye på en av flokkene.»

Jeg kikker opp, og tenker det kanskje er best å bare legge seg rett ned for å dø. Jeg er allerede så sliten av dagens gåing, at bena skjelver under meg bare ved å tenke på å slite meg opp den bakken.

«Det høres bra ut.» hører jeg meg selv si. Jeg vil ikke være pyse.

Ole Martin spretter i velkjent fjellgeit-stil rett opp skråningen. Selv prøver jeg så godt jeg kan å imitere geit. Jeg plukker noen blåbær her og der, og beiter meg oppover, mens jeg hiver desperat etter pusten.

Jeg har allerede avdekket at den uforskammet spreke jakt-guiden min har sånn sirkus førti kilo mindre spekk å hale med seg oppover lia, men jeg vil ikke klage. Kroppen truer med å bare gi opp, og la seg falle baklengs nedover mot myra under oss, men plutselig ser jeg Ole Martin kaste seg ned på bakken.

«REINSDYR!» mimer han med leppene, og peker ivrig over kanten over seg.

Jeg finner ny livsgnist, og sniker meg så fort jeg kan for å ta ham igjen.

«Det sto en bukk, rett på andre sia av knausen her da jeg stakk hodet over kanten.» hvisker han. «Ta børsa og snik deg opp! Jeg tar med sekkene våre og kommer etter.»

Opp til toppen

Mannen er en maskin. Hvordan han tenker å hale med seg to sekker videre opp, etter en sånn oppstigning er mer enn jeg forstår, men jeg gjør klar geværet og fortsetter mot toppen.

Da jeg titter over kanten, ligger landskapet tomt foran meg. Jeg fortsetter opp gjennom lynga, og ser snart spor etter reinhover foran meg. Jeg er på sporet! Jog kommer over enda en knaus, og stikker forsiktig hodet over kanten, mens jeg ser meg rundt til alle kanter. Platået ligger tomt foran meg, med bare hundre meter igjen til toppen.

Jeg bestemmer meg for å komme meg helt opp, så jeg kan se meg rundt til alle kanter. Jeg tenker reinen har dreid av mot venstre, og skynder meg alt de slitne beina mine klarer mot toppen. Der oppe blir jeg stående å se meg rundt.

Ole Martin kommer over knausen nedenfor meg, og skremmer opp fire feite ryper fra et buskas jeg selv nettopp hadde løpt forbi. Han peker til høyre, den retningen rypene forsvant, og jeg renger med at han har sett spor etter rådyret.

På hver vår høyde-meter fortsetter vi bortover, til vi møtes i steinura lengst ute på fjellet. Det viser seg at Ole Martin bare hadde pekt på rypene, og at vi antagelig gikk feil retning på grunn av misforståelsen. Jaja… ingen grunn til å fortvile. Vi drar igjen frem kikkertene og titter ut over landskapet under oss.

Lunsj med utsikt

Da ingen rein er i sikte, bestemmer vi oss for å spise. Vi setter oss ned blant steinene og nyter den fantastiske utsikten, mens vi drikker litt varm kaffe og samler krefter. Da kjenner vi de første dråpene værmeldingen hadde lovet oss.

Vi bestemmer oss for å blåse av jakta, og setter kursen ned mot bilen. Grunnen varierer mellom steinrøyser, bjørkekratt og myr. Dette er den heftigste cross-fit-økta jeg har vært med på! Før vi kommer ned på veien, øser regnet ned over oss og jeg kjenner vinden snu.

Det er en snau halvtimes marsj langs veien tilbake til bilen, og vi er begge glad for å få av oss de våte klærne og komme oss inn i varmen.

Dag tre – Turfolk eller rein?

Da vi våkner tredje dagen, har vinden snudd. Original-planen var å gå tilbake til samme område som dagen før, men nå kom vinden fra feil retning for det.

Ole Martin så seg ut en fjelltopp i motsatt ende av terrenget, og advarte meg om at det kom til å bli en hard oppstigning. Vi endte opp med å finne en noe bedre innfallsvinkel fra et hytteområde på sørsiden av fjellet, og satt i gang. Vi kom opp på en knaus med fantastisk panoramautsikt over et enormt landskap. Her var det lite vegetasjon å gjemme seg bak, men plenty av både mat og drikke for reinen. Store enger av lav, og flere små vann prydet landskapet under oss.

Denne gangen hadde vi ønsket å komme oss ut tidligst mulig, så vi hadde med oss frokost opp i fjellet, og satt oss til rette for et måltid i det fri.

Dagen passerte nok en gang uten tegn til rein, men været var i alle fall fint. Plutselig sier Ole Martin:

«Rein!» ha peker over mot fjellet på andre siden av dalen, og titter opprømt i kikkerten sin. Plutselig synker han sammen igjen.

«Det er mennesker.» sier han skuffet. «Og de kommer med vinden i ryggen. Dersom det er rein nede i dalen er oddsen god for at de kommer til å støkke dem.»

Vi blir sittende å holde øye med dem gjennom kikkertene våre.

«Hva tenker du?» spør han.

Jeg ser på klokka og begynner å telle timer på fingrene. Leiebilen må leveres i Ski før kvelden er omme, og jeg kjenner jeg har vanskelig for å dra hjem tomhendt. Samtidig utgjør folkene på andre siden av dalen et problem.

Dersom vi ser rein i dalen, er sjansen der for at de andre også er jegere. Ikke bare kan de støkke bort viltet med lukta si, siden de har vinden bak seg, men de kan også ende med å komme på skuddhold før oss. I tillegg kan de medføre risiko å komme fra motsatte retninger med skytevåpen.

Jeg har selv fått se hvor lett man kan ta feil av rein og stubber, Ole Martin trodde først menneskene der borte var rein, og historier om folk som har blitt skutt fordi en ivrig jeger har tatt feil av dem og viltet han jakter på lurer i bakhodet.

«Jeg tenker vi setter kursen hjemover.» konstaterer jeg. «Hvis vi pakker nå, kanskje jeg kan redde dagen ved å få med en and eller to, nede fra elva.»

«Ditt kort – du bestemmer.» sier Ole Martin.

Vi pakker raskt sammen, og setter kursen ned fra fjellet.

Det ble ikke noe rein denne gangen, men året er enda ikke omme. Jeg har planlagt både skogsfugl-, elg- og rådyr-jakt utover høsten, men jeg håper å finne tid til et nytt forsøk på reinkalven min.

Uansett har jeg hatt en fantastisk tur. Jeg har sett rein og fått føle spenningen ved å snike seg innpå dem. Jeg har fått prøvd ut en ny type jakt, og sett hvor store områder man beveger seg i når man jakter rein. Jeg har sett forskjellen på passiv og aktiv jakt etter villrein, og sett hvordan passiv jakt plutselig blir veldig aktiv når man først ser reinen på avstand.

Ikke minst har jeg hatt gleden av å tilbringe en langhelg med en av Norges flinkeste hundre-trenere og jakt-guider, og sugd til meg så mye lærdom som overhodet mulig.

Hvis du er interessert i villreinjakt i Stor-Elvdal, kan du finne jaktkort her.