Da jeg våknet, ante jeg ikke at jeg skulle på topptur til Gaustatoppen.

Noen ganger får jeg maur i buksene. Jeg har alltid vært sånn. Jeg er en veldig «jobb hardt – lek hardt» type person. Ikke at jeg noe problem med å tilbringe en hel helg som sofagris med film og popcorn, men andre ganger må jeg bare gjøre … noe!

Heldigvis er kona mi godt kjent med mine særegenheter. Hun er også veldig snill, og legger veldig til rette for at jeg skal få være meg.

Resultatet er at jeg plutselig får ta en tur alene til Barcelona, jeg kan hive meg på en liten tur-retur til Danmark med Color-Line, jeg spontan-pakker plutselig for en fisketur med overnatting, eller i dette tilfellet – en snartur til toppen av et fjell.

«Jeg må til toppen av et fjell!» bryter det ut av meg.

Vi sitter rundt frokostbordet på hytta vår i Töcksfors. Ungene trykker i seg kjöttbullar, mens kona koser seg med et eller annet som er alt for sunt til å kunne være godt.

Hun ser på meg med et smil rundt munnen. Hun har for lengst sluttet å bli overrasket over mine impulsive innfall.

«Jaha? Hvilket fjell?» spør hun, fortsatt smilende.

«Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært på toppen av noen fjell før.» svarer jeg og drar frem mobilen.

Et raskt søk resulterer i flere artikler om norske toppturer av varierende vanskelighetsgrad. Jeg blar igjennom utvalget. Gaustatoppen i Rjukan ser ut til å være det beste alternativet.

Den ligger omtrent tre timers kjøring unna hjemmet vårt i Drøbak, og er ikke av de mest utfordrende toppene å bestige.

Den omtales som en topptur med mild vanskelighetsgrad, som selv eldre barn, med litt erfaring og voksent følge, kan klare. Det hørtes ut som noe for meg. Jeg er et eldre barn med litt erfaring.

Kona blir litt overrasket over at vi plutselig må pakke sakene tidligere enn planlagt, men sporty som hun er, kaster hun seg rundt, og hjelper meg å få bagasje og barn i bilen. Jeg må forsøke å nå frem til Rjukan i rimelig tid.

Jeg føler jeg bør nevne, at siden hun som regel er så imøtekommende for mine impulser, er jeg også lett å overtale til å bli hjemme, de få gangene hun ikke vil at jeg skal dra.

Det er kanskje ikke vanlig å dra hjem fra tur for å dra på tur, men…

Et par timer senere, er vi hjemme i Drøbak. Jeg bytter bagasje fra hyttetur-pakking for familie, til topp-tur-pakking for far.

Jeg er fryktelig glad i å overnatte i hengekøye når jeg er ute i friluft. Det går som regel like fint å henge opp hengekøya mellom to trær, som det er å henge den mellom to store steiner. Derfor er det igjen denne løsningen jeg velger, der jeg pakker i hui og hast.

Jeg lager en real norsk matpakke, pakker med et par power-bars, og fyller et par flasker med vann. Pannelampa lar jeg ligge hjemme, siden det er sommer. Jeg tenker det vil være lyst stort sett hele natta. Dessuten skal jeg ha med sovepose og liggeunderlag, så jeg kan sove over hvis jeg får lyst.

Jeg ser også at det anbefales å ha med seg ullundertøy og regntøy. Også dette velger jeg bort, da jeg tenker det er badetemperatur ute, og værmeldingen spår opphold.

Fornøyd og kamplysten, slenger jeg sovepose og sekk i bilen, og setter kursen for fjellet. Snart ser jeg horisonten forandrer seg.

på vei til fjells

Endelig framme … ved starten til Gaustatoppen!

Knappe tre timer senere kjører jeg inn på parkeringen ved campingplassen på Stavsro. Mellom veien og det fjellklare vannet nedenfor, er det fullt av telt. Klokken er allerede blitt syv, men jeg tenker det går helt fint.

Turen skal ta et par timer hver vei, så jeg anslår at jeg bør være nede igjen i ellevetiden. Det høres perfekt ut. Kanskje jeg til og med kan prøve meg på et par kast med fiskestanga før jeg henger opp køya? God plan!

vidda nedenfor Gaustatoppen

Men i svarte! Med ett legger jeg merke til landskapet rundt meg. Området rundt meg består av vidde. Den eneste vegetasjonen består av småbusker, og de store kampesteinene man kan henge hengekøyer mellom, glimrer med sitt fravær.

Jaja … jeg finner sikkert et egnet sted mellom noen store steiner, litt høyere opp i fjellet.

Jeg slenger på meg sekken, sjekker en infotavle for å se hvor jeg skal gå, og setter kursen til topps.

Den første timen møter jeg flere turgåere på vei ned fra fjellet. Såpass sent på kvelden er jeg dog en av svært få som er på vei oppover. Faktisk skal jeg ha gått nesten en time før jeg blir forbigått av et par turgåere som åpenbart er både slankere og sprekere enn jeg er.

Stien oppover er – som så mange andre turstier i Norge – godt merket av turistforeningen. Til tross for at stien i lange partier går over steinurer, er steinene jevnlig merket med de velkjente røde merkene. Det er forholdsvis lett å finne veien.

Sauer på Gaustatoppen
Bæææ!

Deler av turen blir jeg holdt med selskap av beitende sauer, og på et tidspunkt skremmer jeg opp noen ryper fra lyngen. Jeg stirrer lengtende etter dem, og savner hagla mi. Ei rype på leirbålet hadde slett ikke vært dumt i kveld!

gaustatoppen

Tårnet i Mordor er i sikte! Man klarer alltid ett skritt til.

Jeg ser nå Gaustatoppen ruve over meg i det fjerne. Det store tårnet på toppen ruver som et fyrtårn over havet av stein som omgir det. Det slår meg at landskapet er veldig annerledes fra hva jeg har sett før. Det er som om hele toppen er en eneste stor steinur.

Igjen sliter jeg med å se noe perfekt sted å henge køya mi, da flesteparten av steinene er forholdsvis små. Jaja, jeg har tilbragt netter under åpen himmel før. Jeg bestemmer meg for å finne et sted i lyngen og legge meg til med soveposen min når jeg kommer ned igjen til Stavro.

Foran meg begynner stigningen å bli brattere, samtidig som målet kommer nærmere og nærmere. Uerfaren som jeg er med toppturer, kjenner jeg allerede melkesyren i beina, likevel tråkker jeg på.

Jeg angrer bittert på at jeg tok med sovepose og hengekøye opp. De utgjør nå bare unødig ballast på ryggen, mens alle andre ser ut til å gå med mye lettere oppakning.

Den siste halvtimen mot toppen går tungt og sakte. Snart møter jeg paret som gikk forbi meg tidligere. De er allerede på vei ned.

De siste par hundre meterne mot toppen består av en lang steintrapp. Jeg små-snubler opp det siste stykket og er endelig på toppen!

Klokka er allerede blitt litt over ti. Med mine utrente bein og alt for tunge oppakning har jeg brukt over en time mer enn hva det ble anslått på nettsidene jeg hadde lest. Jeg glemte å ta høyde for min egen fysikk og kondisjon. Selvinnsikten min matcher ikke alltid helt virkeligheten.

MEN, JEG ER PÅ TOPPEN!

Men når man er på toppen, kan det bare gå én vei.

Fornøyd finner jeg frem matpakka mi, og tar en pust i bakken. Først nå merker jeg hvor kaldt det er. Temperaturen her oppe på taket av Telemark er på ingen måte sammenlignbart med den Värmlands bondeland. Jeg er svett, og det blåser. Jeg finner et sted i le, hvor jeg tar noen bilder av den fantastiske utsikten og spiser litt. Fjellvettregelen om at man skal lytte til erfarne fjellfolk slår meg, der jeg kjenner på kulda. Kanskje jeg skulle ha pakket med litt varmere klær likevel?

Etter en halvtimes hvil finner jeg ut at det kanskje er best å bare sette kursen ned igjen. Sola er på vei ned, og med fjellet bak meg synker sola raskere for hvert skritt jeg tar.

Turen ned burde jo være dobbelt så lett, sant?

Feil!

Støl og sliten som jeg var i beina, var nedstigningen minst like tung som turen opp. Den tunge sekken og det steinete underlaget, gjør at jeg snart oppdager hvor feil jeg hadde tatt. Snart var beina mine skjelvne og snublete.

Jeg innså hvor fort et lite feiltrinn kunne føre til fall og skade. Heldigvis hadde jeg vett nok til å ha på skikkelige fjellsko, med god støtte til anklene – ellers ville det ha vært veldig lett å tråkke over.

Klokka var blitt over elleve da jeg begynte nedstigningen. Nå var det gått over en time til. Klokka var nærmere halv ett, og landskapet rundt meg begynte å miste konturene der mørket bredte seg over det. Plutselig var ikke lenger de røde merkene til turistforeningen like lette å få øye på. Flere ganger måtte jeg gå tilbake igjen, da jeg forstod at jeg hadde havnet utenfor stien.

Jeg var nå alene i fjellet. De siste av de andre turgåerne var for lengst kommet seg trygt ned igjen.

Bare et eneste fjols igjen til fjells – det er meg det!

Hvorfor bare være kaldt, når det kan være mørkt også?

Enda en gang ga jeg meg selv en flathånd i panna. Hvorfor tok jeg ikke med pannelampa? Jeg hadde vært så skråsikker på at sommernatta ville være mer enn lys nok til å orientere seg, men her oppe så plutselig alt veldig likt ut i skumringen.

Jeg begynte å vurdere om jeg burde forberede med på en natt i sovepose på steinete underlag. Faren for feiltrinn og fall, økte i takt med at mørket bredte seg over fjellet. Likevel tråkket jeg videre.

Jeg har god retningssans, og til tross for at jeg ikke lenger fulgte stien, var jeg sikker på at jeg var på mer eller mindre riktig vei.

Det verste nå, var egentlig at det var betraktelig mye mer slitsomt og utfordrende å bevege seg utenfor stien. Kreftene begynte for alvor å ta slutt, og jeg måtte ta hyppigere pauser. Snart var det så mørkt at jeg måtte ty til lykten på telefonen. Uten den, ville det nå ha vært uansvarlig å bevege seg videre, men det lille lyset den kunne by på, var nok til å se hvert fall et par meter foran seg.

Bilder var det meningsløst å ta. Det var for mørkt, og det lille batteriet jeg hadde igjen måtte spares for å se noe som helst.

Da jeg endelig så bilene og teltene rundt Stavsro, var jeg veldig glad. Fornøyd med å ha fullført målet mitt, og enda mer fornøyd med å ha kommet meg helskinnet ned fra fjellet, humpet jeg på slitne ben bort til bilen.

Men hvor skal man sove, når man ikke ser en hånd foran seg?

Jeg blir stående å se meg dumt rundt. Landskapet er nå så mørkt at det er umulig å finne noen god plass til soveposen. Jeg gjør en rask rekognosering i det buskete landskapet ned mot vannet, men finner ut at det er rimelig håpløst med det lille lyset mobilen kan tilby.

Istedenfor å legge meg, bestemmer jeg meg for å sette kursen hjemover. Klokka er nå ti over ett, og jeg setter meg i bilen. Etter et stopp for burger, kaffe og en energi-drikk på en bensinstasjon, kjører jeg hjemover. Klokka er litt over fire før jeg endelig kryper inn i den myke, herlige senga hjemme.

«Har du vært på toppen av et fjell?» spør kona søvnig.

«Jepp.» svarer jeg fornøyd.

«Du er sjuk i huet.» sier hun, og sovner igjen.

Jeg har gjennomført min første topptur, og tatt med meg verdifull erfaring hjem.

Konklusjon etter toppturen til Gaustatoppen

Når det står på infosidene til en fjelltopp, at man skal ha med varme klær og hodelampe – da tar man med seg varme klær og hodelampe!

En annen ting jeg lærte, er å være tidlig ute. Toppturer er kanskje ikke noe en uerfaren turgåer burde gjøre på impuls.

Neste gang vil jeg være tidlig ute, så jeg har god tid til å komme meg ned igjen før mørkets frembrudd. Det ville nok også vært en god idé å se litt på bilder fra stedet, før jeg pakket. Her ville nok et telt vært et uendelig mye bedre alternativ, særlig med tanke på hvor fort været kan endres oppe i fjellet.

Når alt det er sagt:

Hvis jeg kan komme til topps i Gausta, da klarer du det også. Jeg planlegger allerede nye utfordringer. Kanskje Trolltunga? Neste gang bærer det et hvert fall av gårde til et annet sted, men jeg kan varmt anbefale Gaustatoppen som en første topp å prøve seg på.

God tur!