Trolltunga – Helt til topps uten å drite meg ut?

Trolltunga skulle være min andre topptur. Denne gangen hadde jeg tross alt lært litt, etter å ha snublet kald og utslitt i mørket, ned fra Gaustatoppen. Denne gangen skulle jeg ha med både hodelykt og ullundertøy i sekken, så jeg slapp en gjentagelse av min forrige fadese.

Jeg trodde hvert fall jeg skulle klare meg uten å drite meg ut denne gangen. Så feil kan man ta.

Jeg hadde klart å lure med meg min gode venn Petter på tur. I likhet med meg, er også han en sofagris med svart belte i Netflix. Ingen av oss har egentlig noe å gjøre på toppen av et fjell, men vi tenkte at dersom vi klarte det – kan alle klare det.

(Når det er sagt, vil jeg hverken anbefale å ta med barn eller dårlige til beins på denne turen. Jeg kan opplyse om at fremkommeligheten for rullestolbrukere er meget begrenset.)

Etter å ha pakket alt for tungt for turen til Gaustatoppen, valgte vi denne gangen å holde vekten til et minimum. Klok av skade, pakket jeg hodelykt og ekstra klær, 1,5l vann, litt nistemat og en powerbar. Det var det. Det var meldt sol og litt vind, men skyfri himmel, og ikke noe regn de kommende dagene. Vi smurte oss med litt solkrem – faktor 50 – og etterlot solkremen i bilen. Det var vår første feil.

Parkering på Trolltunga

På vei opp mot Trolltunga, finner man tre parkeringsplasser. Den første – og billigste – er P1. Der koster det 300kr pr døgn å parkere, og den har 220 plasser. Litt høyere opp finner man P2, som er den nest øverste – og for de fleste foretrukne – parkeringsplassen. Her er det bare 180 plasser og prisen per døgn er 500kr. Helt øverst ligger P3, som er en eksklusiv parkering med bare 30 plasser. Den har de dyreste prisene, med hele 600kr pr døgn. Her er det oppkjøring på eget ansvar, og ekstremt bratt og svingete vei.

Camping ved Trolltunga

Vi hadde overnattet ved P1 på vei opp mot fjellet. Siden det ikke var lov å campe på parkeringsplassen, hadde vi betalt for et døgn, og tatt med oss hengekøyene for å slå leir litt oppe i dalsiden. Da vi neste morgen sto klare for å ta bussen videre opp mot P2, oppdaget vi at bussen nettopp hadde gått. Neste buss gikk ikke før et par timer senere.

Vi hadde stått opp tidlig, for å slippe å havne i en situasjon der vi måtte gå ned sent om kvelden. Derfor fristet det lite å vente på neste buss. Vi bestemte oss for å ta bilen opp til P2, og heller betale for enda en parkering.

Skytteltrafikk

På P2 viste det seg at det gikk busser i skytteltrafikk, opp og ned fra P2 til P3. Ved å hoppe på denne ble man transportert opp den første – og antagelig tøffeste – stigningen fjellet hadde å by på. Min personlige mening er at de pengene var vel verdt det.

P2 trolltunga

Å gå opp den svingete veien fra P2 til P3 er forbeholdt de mest masokistiske, selvpinende fjellgeitene – eller de gjerrigste og blakkeste. Det er i skrivende stund en drøy måned siden turen vår, og jeg våkner fortsatt hver dag og priser meg lykkelig over at vi valgte bussen.

Kanskje vil jeg en gang i fremtiden vende tilbake til Trolltunga for å tyne meg selv til å gå hele veien fra P2, men jeg er nødt til å enten bli sprekere, eller bare hate meg selv litt mer først.

Ruta opp Trolltunga – Hvor lang tid bruker man?

Ifølge opplysningsskiltene langs ruta, er anslått tid opp og ned på 10-12 timer tur/retur fra P2, mens fra P3 er det 8-10 timer.

Fra P3 begynner turen langs stiene over et hyggelig parti norsk fjellheim. Man blir lullet inn i en falsk trygghet der man spaserer lykkelig ignorant bortover gode stier, hvor solide broer er bygget over den minste antydning til bekk.

stigningskart trolltunga

Så svinger stien nådeløst av til høyre, og sikter seg inn på den første og største stigningen. (Ja, for oss som hadde vett på å ta bussen til P3 da, vel og merke.)

Oppover fjellsiden er det i stor grad fullført en trapp av naturstein i forskjellige størrelser. Jeg vet ikke helt om jeg likte best å gå i trappa, eller å bevege med på stiene som omringet den. Det ble en kombinasjon av begge deler, da jeg egentlig foretrekker å gå stier i oppoverbakke, fremfor å gå i trappetrinn – hvert fall når trappetrinnene aldri synes å ta slutt.

Første oppstigningen er verst

Etter denne første oppstigningen var faktisk det verste overstått. Eller… ikke misforstå meg. Når du kommer opp på fjellet har du fortsatt timer med gåing foran deg, men du har i det minste ingen flere stigninger i denne størrelsesordenen i vente på turen.

Resten av ferden innover mot Trolltunga består av vekselsvis stigninger og nedoverbakker, rimelig jevnt fordelt. Fordelen med dette er at man slipper å gå bare oppover på veien til og bare nedover på veien tilbake. Bakdelen er at selv om du er på vei tilbake, har du fortsatt plenty med motbakke å glede deg til.

Vi var knapt kommet opp på toppen av den første stigningen før jeg forstod at jeg hadde gjort enda en amatørfeil. Denne gangen hadde jeg hodelykta i sekken, men jeg hadde glemt en av norske fjellvandreres beste venner i bilen, nemlig solbrillene!

Solen stekte, og på toppen av det hele var det plenty med snø igjen i fjellet. Snøsmeltingen hadde kommet sent i gang i år, og solen reflekterte av snøen så lyset var plagsomt for øynene. Bekymret for snøblindhet, forsøkte jeg forskjellige metoder for å verne øynene mine. Jeg gikk litt med et øye lukket, jeg forsøkte å myse mens jeg gikk, og jeg førsøkte å skjerme øynene for direkte sol ved å bruke en hånd til å skygge for øynene.

Heldigvis var det ikke snø overalt langs stien, mange steder gikk vi gjennom grønt gress og snøfri vidde, men i flere områder måtte vi bevege oss over lange partier av snødekke.

Noen gode råd for deg som skal opp fjellet

Her er tiden inne for et par gode råd: Det er ikke anbefalt å gå uten guide annet enn når snøen er stort sett smeltet i fjellet. Det var forholdsvis lite snø igjen i fjellet når vi gikk opp, men det var plenty med muligheter for å gå igjennom snøen og risikere å havne i isende kaldt fjellvann. Flere steder går snøen over elver og vassdrag, og sjansen er der, både for å sette seg fast, og å bli ført av vannet inn under snødekket.

Å gå fjellturer i Norge medfører alltid en risiko, og det er viktig å respektere naturens krefter og farer. Det finnes noen nød-hytter langs stien, men selv om det oftest finnes mange andre turgåere på veien, er det svært få som har utstyr som vil kunne hjelpe deg ut av en knipe. Hjelpen er langt unna.

En annen ting jeg la merke til var at flere av de vi møtte langs veien hadde svært dårlig fottøy. Skate-sko og bomullssokker er et svært dårlig valg når man skal gå over vått fjell og gjennom glatt og dyp snø. Fjellsko med god støtte for ankler og ullsokker er så absolutt å anbefale. En vrikket fot, kalde våte føtter, eller et stygt fall, kan virkelig gjøre en hyggelig tur til et dårlig minne.

Endelig, toppen av Trolltunga

Til slutt kom vi omsider frem til Trolltunga. Det var en del kø for å få det legendariske bildet av seg selv ute på selve tunga, så vi valgte å nøye oss med fotobevis på at vi hadde nådd målet.

jo p[ trolltungaVi var så heldige å komme opp akkurat i tide til å få med oss et frieri ute på tunga. Det var hyggelig.

Jeg hadde lovet Petter at vi skulle belønne oss selv med en natt på hotell i Odda, og en bedre middag og kald øl på restaurant, dersom vi nådde målet. Derfor tilbragte vi nok betraktelig kortere til opp på platået ved Trolltunga enn den gjennomsnittlige turisten, men vi holdt overraskende god fart ned igjen fra fjellet.

Det var her jeg ble klar over feil nummer to, som jeg allerede har nevnt. Vi la igjen solkremen i bilen!

For det første tror jeg at jeg hadde svettet bort mesteparten av solkremen før vi engang kom oss opp steintrappa fra helvete, for det andre hadde jeg glemt å smøre beina! Resultatet var at de likbleike leggene mine, som kanskje hadde sett sol for første gang denne sommeren, var begynt å få en delikat rosa-farge.

solbrent legg

I tillegg hadde den snauklipte skallen min begynt å føle de mange timene med fjellsol. Jeg laget en svært så fasjonabel solhatt av en t-skjorte, men de stakkars leggene mine fikk fortsette å lide hele veien ned fra fjellet.

Veien ned fjellet

På veien tilbake oppdaget vi enda et hinder. Solen hadde ubønnhørlig fortsatt å smelte snøen, hele tiden mens vi tråkket oss til topps og tilbake igjen, og nå var den merkede stien forandret seg mye siden turen opp.

På et sted hadde vi krysset en elv ved å hoppe fra sten til sten, og beveget oss over tørre partier, for å unngå et område med snø som var merket med brøytekant-pinner der man ikke skulle gå. Nå var det ingen tørre områder igjen, og de fleste av steinene var under vann. Resultatet var at vi hadde to valg:

Enten kunne vi vasse gjennom det iskalde fjellvannet, og ganske garantert ende med kalde våte føtter – til tross for høye fjellsko. Ellers måtte vi sjanse oss på å gå over snøen. Vi valgte det siste alternativet, og beveget oss over usikker snø, på utsiden av de trygge merkene, og med elven klukkende under oss.

Noen ganger er det greit å ta en liten pause.

Heldigvis kom vi oss velberget over, men tankene mine gikk både til de mange som skulle gå der etter oss, og til viktigheten av å bevege seg med erfaren guide, særlig i årets mer utfordrende tider å gå dit. Jeg nekter å tro at alle kom seg tørrskodde hjem den dagen.

Endelig var vi tilbake ved toppen av trappa. Vi skuet ned fjellsiden, mot det koselige landskapet der vi hadde gått tidligere den dagen. Der nede et sted lå P3 og bussen ned fra fjellet, til min elskede Volkswagen Transporter.

Steintrappa – Demonen på vei ned

Hvis steintrappa hadde føltes grusom på vei opp, var den som en demon fra slummen av helvete på vei ned igjen. Beina våre hadde tusen forskjellige typer smerte. Knærne knirket, anklene klaget og musklene ristet i utmattede dødskramper.

På begge sider av oss hoppet lykkelig nordmenn, tilsynelatende upåvirket av dagens spasertur, mens jeg og Petter humpet utslitte nedover, som to gamle gubber. Jeg valgte å konkludere med at de andre som var like dårlig trent som oss, sikkert lå igjen døende bak oss i fjellet et sted. Det ga meg en viss glede.

Da vi endelig var nede, tok vi en velfortjent pust i bakken. Vi forserte uten videre problemer den siste biten vel nede på vidda igjen, og da vi hadde noen få hundre meter igjen ned til P3 så jeg plutselig Petter hente frem en siste rest av energi og nærmest løpe det siste stykket ned mot bussen.

Det ante meg hva han hadde for seg. Han ville sikre oss en plass på bussen, dersom den kom snart. Tanken var sikkert god den. Det var bare ett problem: Bare fordi han rakk bussen, betydde ikke at bussen ville vente på meg!

Nystekt Zombie

Jeg viet min kjære turkamerat noen fargerike banneord, og tvang meg selv til å øke farten. Sammen løp vi som to zombier på ferten av nystekt hjerne, forbi de samme monstrene som hadde gått så uberørt og lykkelige forbi oss ned den siste trappa, og kom stormende ut av fjellbuskene til bussholdeplassen på P3.

Bussen kom 20 minutter senere, og alle vi hadde klart å løpe forbi var ankommet, der vi satt gjennomsvette mens vi hev etter pusten. Men VI KLARTE DET!

Vi brukte 7 timer fra P3 til P3. Én time raskere enn den korteste anslåtte tiden. Det skal sies, at jeg mistenker at 8-10 timer er noe over gjennomsnittet. Denne mistanken begrunner jeg med at to sofapoteter av vårt kaliber klarte å slå tiden.

Jeg mistenker og at de raskeste slo vår tid grundig. Uansett er det nok viktig å komme tidlig i gang, dersom du ønsker å ta turen.

Solbrillene kommer jeg hvertfall ikke til å glemme igjen! Øynene mine var omtrent like solbrente som resten av fjeset mitt, da jeg så meg i speilet hjemme på hotellet.

Siste tips

Det skal nevnes at det er greit å ha med en god vindjakke. Selv gikk jeg i t-skjorte hele veien, da sola stekte og jeg generelt var varm og svett så lenge jeg holdt meg i bevegelse. Likevel klarer man på en merkelig måte å både fryse og svette når vinden blåser litt.

Og husk: Varme klær, mat og drikke, hodelampe, solbriller og solkrem!