Rafting – En opplevelse

Rafting på Dagali opplevelsessenter var et fint plaster på såret etter en hyggelig bomtur etter ørret på Hardangervidda. Egentlig hadde jeg lyst å prøve elvebrett-rafting, men på grunn av sen snøsmelting i fjellet, var vannstanden for høy, og strømmen i elva for kraftig.

Dagali opplevelser
Velkomstskiltet på Dagali opplevelser

Selv har jeg prøvd rafting flere ganger, men min reisekompanjong, Petter, skulle prøve seg for første gang. Som den fantastisk gode kompisen jeg er, forsøkte jeg å skremme livskiten av ham så godt det lot seg gjøre.

«Det positive med rafting, er at man allerede har flere båter i elva, som kan sette i gang å sokne umiddelbart hvis noen forsvinner i strykene.» sa jeg. «Det er jo godt å vite.»

Petter lukta lunta og sendte meg et spydig smil. Jeg fortsatte hjelpsomt:

 

Det er ikke så mye å holde styr på egentlig. Hvis du ramler i elva, passer du på å flyte med beina først nedover, så er det de som tar av for den verste støyten hvis du smeller inn i en stein.

Av en eller annen grunn, bidro Petter uvanlig lite til samtalen.

«Det viktigste er egentlig bare å ikke holde seg fast i fronten på båten, hvis du ramler uti. Heng på sia med beina først, hvis vi velter. Hvis du holder deg fast i fronten av båten risikerer du å bli klemt mellom den og en stein. Det går tross alt rimelig kjapt nedover når det er så mye vann som nå. Å bli klemt mellom en stein og en gummibåt i seksti kilometer i timen, er mer enn nok til å knuse ryggraden på hvemsomhelst.» Jepp, jeg er en ekte drittsekk.

Det skal sies, at minst to av tre råd gode, men de var kanskje lagt frem bittelitt upedagogisk, og på en unødvendig lite betryggende måte. Jaja.

Vi svingte inn foran Dagali opplevelsessenter, som er anlagt på en nedlagt flyplass. Etter anvisning var vi iført ullundertøy og ullsokker.

Etter å ha testet rafting i Sjoa noen år tidligere, kan jeg skrive under på at begge deler er meget fornuftig. Der møtte jeg nemlig opp i tynne nylonstrømper. Det var første gang jeg forstod hvor viktig det er med et lag ull innerst mot kroppen når man er våt og kald. Føttene var faktisk det eneste jeg frøs på den gangen. De ble til gjengjeld så til de grader nedkjølt i det iskalde elvevannet.

Denne gangen hadde jeg lært av mine feil, og turen ble til gjengjeld mye mer behagelig.

Vi gikk rundt bygget og kom inn i en ventesal fylt med langbord, hvor flere andre forventningsfulle gjester ventet på diverse aktiviteter.

 

Rafting

 

Sikkerhetsrutiner

En av de ansatte ga beskjed om at alle som skulle rafte skulle følge etter ham, og så fulgte hele saueflokken brekende og spente over i et av rommene ved siden av. Her fulgte en rask gjennomgang av sikkerhetsrutiner.

«Is it the first time rafting for anyone?» spurte den Peru-importerte rafting-guiden vår.

Flere av de tilstedeværende nikket bekreftende.

«Me too!» svarte han smilende, noe som førte til en blanding av hjertelig-, og nervøs latter i lokalet. Etter det, fikk samtlige tilstedeværende skrive under på et skjema om ansvarsfraskrivelse, så opplevelsessenteret ikke skulle være juridisk ansvarlige dersom noe gikk galt.

Sånt er alltid jævlig beroligende.

Deretter husjet «gjeterne» våre oss ut til en skifte-bod, hvor de separerte lam, vær og søyer, inn i adskilte garderober. Vi fikk tildelt våtdrakter og sko, og ble stilt på linje for å desinfisere og skylle disse. Det hele hadde litt preg av konsentrasjonsleir over seg, men greit. Til slutt fikk vi flytevester og hver vår hjelm, før vi ble geleidet til bussene, som skulle kjøre oss til slaktehuset.

rafting på dagali

Beklager metaforene forresten. Jeg kan forsikre dere om at det hele foregikk i svært humane former.

Vi ble kjørt et stykke oppover elva, og satt av like under et stryk av moderat heftig størrelse.

«Om vi hadde bestilt ekstrem-rafting, ville vi ha startet ovenfor disse strykene da?» spurte jeg på flytende nordmann-engelsk.

«Det hadde vi.» bekreftet guiden, med minst like imponerende peruansk aksent. «Men det er så mye vann i elva nå, at vi ikke tilbyr ekstrem-rafting helt enda.»

Vi bar båtene ned mot elva, og satt dem ned på skogbunnen ovenfor vannet. Her fikk vi beskjed om å sette oss opp i båtene, for – bokstavelig talt – tørr-trening. Guidene instruerte hvert sitt mannskap i de enkle kommandoene vi ville få bruk for på vei ned elva.

jeg og gjengen på rafting

Kommandoene er rimelig greie. Enten ror man forover, ellers ror man bakover, ellers ror høyre side framover samtidig som venstre side ror bakover, ellers ror venstre side bakover mens høyre side ror bakover. Den siste kommandoen er å komme seg fort som faen ned i bunnen av båten og klamre seg fast.

Hva gjør du hvis du faller i vannet?

Det er også en kjapp forklaring om hvordan man får en av de andre opp i båten igjen, dersom de har falt i vannet. Det foregår som følger:

Dersom man ikke kommer seg tilbake til båten, kaster guiden en sikkehetsline til deg. Denne tar du tak i, legger deg på rygg, med lina holdt fast på brystet og over skulderen din – så blir du trukket tilbake til båten.

Grunnen til at du legger deg på rygg, og ikke på brystet, er at dersom du har ansiktet motstrøms, vil vannet flomme over ansiktet ditt. Det kan være greit å unngå.

Når du har kommet deg til båten, skal en av de andre dra deg om bord. Disse får da forklart at de skal ta tak i skuldrene på redningsvesten – ikke dra deg opp etter hjelmen – noe som også er kjekt å få forklart.

Når denne informasjonen var forklart og fortært, var det tid for å få båtene på vannet. Én etter en gikk vi om bord, og så fulgte en rask praktisk gjennomgang av det vi hadde lært, så guidene var sikre på at vi hadde forstått det som var gjennomgått.

Deretter bar det nedover elven.

dagali elven

Skadefro jævler – Som gir deg opplevelsen du er ute etter

Jeg mistenker at det bor en liten jævel i enhver rafting-guide. Dette var i hvert fall min fjerde runde med rafting, og jeg har fortsatt til gode å møte en guide som ikke synes å finne enorm glede i å sørge for at gjestene svelger vann, ramler i vann, og generelt blir våtest mulig.

Dette kan selvfølgelig være empati også. Det ville tross alt vært kjedelig å betale for rafting, og ikke føle litt på elvas kraft og smake litt på det iskalde fjellvannet, men jeg velger å tro de er skadefro jævler hele gjengen.

Jeg tar uansett hatten av meg for vår peruanske sadist, da jeg uten tvil kan fastslå at han hjalp meg til ny rekord i vannsvelging på en enkelt tur ned en elv.

Igjen, ikke misforstå tonen min. Jeg setter stor pris på at han ikke gjorde turen til en kjedelig affære.

Båten ble – som på alle rafting-turer jeg har vært på – fulgt av en fotograf på land, som sørget for å stå plassert på alle plasser hvor elva var som verst. Bildene blir man tilbudt å kjøpe etterpå, og jeg mener å huske det var til en svært overkommelig penge. (160kr, hvis jeg ikke husker feil.)

Det skal sies, at svært få klarer å se spesielt kule ut med hjelm og redningsvest, uansett hvor mye vannet fråder rundt dem, men det er kult å ha minner fra en sånn tur uansett.

Et tips kan være å ha med eget og-pro kamera. Det var faktisk feste for dette på min hjelm, og jeg mistenker at det kunne blitt svært mange kule klipp.

Når vi kom ned til bestemmelsespunktet, sto bussen og ventet, og vi ble tilbudt én runde til, hvilket alle takket ja til.

Spennende, men ikke livsfarlig

Til tross for at jeg gjorde mitt beste for å skremme min kjære kompis på veien til Dagali, vil jeg påpeke at rafting absolutt ikke er noen livsfarlig ekstremsport når det foregår organisert og med guider.

Vanskelighetsgraden og «skummelheten», tilpasses gjestene, og dette er en helt ok familie-aktivitet, så vel som en spennende opplevelse for de mer dristige. Man får hva man ber om, og man kan både be om ekstrem-rafting, familierafting og noe midt imellom.

i mål med dagali rafting

Dagali opplevelsessenter har flere artige aktiviteter og overnattingsmuligheter, men disse har jeg ikke planer om å skrive om før de spytter i penger til en sponset artikkel.

Jeg vil uansett påpeke at dere ikke burde kjøre forbi Dagali uten å kikke innom hjemmesidene deres. Det er mye artig å finne på.