Det hemmelige fiskestedet

Etter å ha feilet miserabelt på timing og fiskelykke både på Hardangervidda og Torsetlia, hadde hotelleier Reino forbarmet seg over oss, og invitert oss med på fisketur i hans hemmelige, private vann.

Vi ante ikke hva vi hadde i vente, men gjorde klar ørretstengene og plukket ut de spinnerne og slukene vi følte skulle bringe oss mest hell. Da Reino var klar, hoppet vi i bilen og fulgte hans direksjoner, til vi til slutt svingte av veien og inn en grusvei.

«Her kan du parkere.» Fikk jeg beskjed om.

Fiske med Valdresfjøla

Vi fortsatt innover i landskapet til fots, før vi endelig kom frem til en båt. Hverken jeg eller Petter ante at vi hadde en båttur i vente, men verten vår fortalte at dette var hans yndlingsform for rekreasjon, nemlig å ro rundt på vannet med oter etter båten.

Hverken jeg eller Petter hadde så mye som sett en oter før.

Oteren han benyttet var «Valdresfjøla». En oter er en plankebit, som blir liggende å skjære gjennom vannet på avstand av båten, mens man selv holder snøret i andre enden. Det er neste som å fly en drage, bare at istedenfor vinden, er det vannet og båtens bevegelse som skaper motstanden som holder lina stram.

På lina, mellom der du holder og fjøla, er det festet fortommer med jevne mellomrom. På fortommene kan man fest alt fra wobblere eller kroker med mark, til sluker og fluer. Reino benyttet fluer. Han lot Petter få prøve seg på oteren først, og forklarte rolig hva som måtte gjøres.

Floker ad-mas

Med litt veiledning syntes Petter å få kontroll på oteren ganske raskt. Selv satt jeg bak og bannet og irriterte meg over stanga mi, som syntes å oppføre seg svært vrient, etter at jeg hadde fått på den min nye fireline-fiskeline. Dette var første gang jeg hadde forsøkt meg en såkalt «multifilament»-line, og jeg var ikke fornøyd. Noe var alvorlig galt, og lina – som lovet å hindre snurr og floker – syntes å skape mer snurrer og floker enn jeg noensinne hadde opplevd.

«Denne møkka-lina har slått seg helt vrang!» utbryter jeg ampert, etter å ha fått floke på floke, omtrent annenhver gang jeg kastet.

La det være sagt med én gang, at det skulle vise seg at dette skyldtes menneskelig svikt. (Les: Jeg er en idiot! Og hvis du vil lese om hvordan det går an å hacke det ellers idiotsikre systemet som heter haspelsnelle, kan du lese min reportasje: «Haspelsnelle – er den virkelig idiotsikker?»)

Til slutt ga jeg opp mine forsøk med spinner og sluk, da de gjentatte flokene på lina tok knekken på fiskegleden min.

Det biter

Jeg har napp! roper Petter fornøyd. Han begynner å hale inn. En vakker ørret nærmer seg rekka på båten, men kommer i siste liten på at den har glemt å skru av kaffetrakteren, og forsvinner i all hast, like før Petter får hjulpet den om bord.

oterfiske fra båt

Petter ser litt slukøret ut, men spør høflig om jeg har lyst til å prøve meg på oteren. Jeg takker ja, og Reino går nok engang igjennom oterens hemmeligheter.

Snart har jeg fluene i vannet, mens oteren danser grasiøst frem og tilbake gjennom vannskorpa bak båten.

«JADDA!» jeg kjenner fiskegleden vende umiddelbart tilbake, da jeg kjenner det rykker i lina. Det var et klart og tydelig morsesignal i snora: «M-I-D-D-A-G!»

Jeg halte inn flue etter flue, og snart lå en søt liten ørret på dørken og sprellet lykkelig.

«Ut med lina igjen!» kommanderte Reino. «Her går det industri i det!» Jeg måtte le. Vår hittil så stoiske hotellvert, fikk plutselig fyr på seg når det var kommet fisk i båten.

Nå går det unna

Ikke no småprat ved samlebåndet!, lo jeg, og imiterte Reino. «Her på fabrikken har vi ikke tid for ablegøyer og fantestreker! Jobbe, jobbe!»

Jeg fikk fiskeredskapen på vannet igjen, og Reino syntes å ro med ny vigør. Snart nappet det igjen, denne gangen litt mer bestemt. Snart så vi en glinsende ørret nærme seg båten. Jeg skyndet meg så godt jeg kunne, men brått forsvant rykkingen i lina og fisken forsvant i dypet.

«Det var synd.» sa Reino. «Den var stor! Ut igjen!»

Jeg slapp nok en gang ut oteren, mens Reino snudde båten og begynte å ro tilbake over det samme området. Det gikk knappe fem minutter, så satt den igjen. Snart lå enda en ørret og sprellet i båten.

«Se så fine de er!» sa Reino. «De får så fine farger her oppe, på grunn av kostholdet deres.»

«Hvor mye tror du den veier?» spurte jeg.

«Tja, litt over åttehundre gram.» gjetter han.

«Ikke når jeg forteller historien!» ler jeg. «Synes den ser ut som nærmere to-og-en-halv jeg!»

Petter ler bak i båten.

Plikten kaller

Reinos telefon ringer. Det er ikke første gang den gjør det i løpet av roturen. Reino synes å være en travel mann, med mange jern i ilden. Han har tett kontakt, både med andre næringsdrivende i området, og med jakt- og fiske-forvaltningen i Dagali-området.

«Jeg må snart tilbake til hotellet.» sier han. «Vi prøver litt til, og så må jeg tilbake. Plikten kaller.»

Han ror ytterligere et par ganger frem og tilbake langs bredden, før han setter kursen tilbake til utgangspunktet.

«Det å ro her ute er balsam for sjelen.» sier han. «Jeg får både mosjon og ro. Dette er hit jeg drar for å slappe av.»

Det skjønner jeg godt. Det stille vannet er den perfekte oase for rekreasjon, der den ligger omkranset av nydelig norsk natur.

Jeg fisker, kokken kokkelerer

Hvordan pleier du å tilberede ørreten?, spør jeg. Jeg elsker å lage mat, og det er alltid artig å høre hvordan folk liker å nyte sine lokale råvarer.

«Jeg gir den til kokken på kjøkkenet.» kommer det tørt tilbake. Jeg ler høyt.

Vi fortøyer båten, og jeg spør forsiktig:

«Skal du ha med deg fisken til kveldsmat, eller kanskje vi skal gi den til kokken og få oss en felles lunsj på hotellet?»

«Fisken er deres.» sier han. «Det er mer der den kommer fra.»

Fantastisk opplevelse

Vi takker for en fantastisk opplevelse, og ikke minst muligheten til å få prøve en ny type fiske. Reino har utvist enorm gjestfrihet og hjelpsomhet – uten å forvente noe som helst i gjengjeld. Jeg er veldig glad jeg har muligheten til å skrive denne artikkelen, som takk for turen.

Etter å ha kjørt verten vår tilbake til hotellet, setter vi kursen videre østover, ned mot lavlandet. Neste mål er å finne et sted å tilberede et bedre måltid av fangsten.