Det var dagen, før Petter og jeg skulle begynne vår oppstigning til Trolltunga, ankom vi parkeringen «P1», nærmere 21:00. Skiltene ved parkeringsplassen opplyste om at camping og telting er forbudt ved parkeringen, men det gjorde ingenting.

Hengekøyer er blitt en fast del av min oppakning, uansett hvor jeg skal, og når på året.

HVORFOR VELGE HENGEKØYE?

Fordelene ved hengekøyer er mange. De er lette i vekt, de tar liten plass, de går betraktelig raskere å sette opp enn et telt, de får deg opp fra kryp og fuktig bakke, de krever ikke jevnt underlag og de lar deg ligge å titte opp på stjernene. De eneste bakdelene jeg ser, er risikoen for regn og litt mindre bevegelsesfrihet.

Dersom det er risiko for regn, løser jeg alltid dette ved å sette opp en eller annen form for tarp, eller presenning før jeg legger meg, men i natt var det meldt opphold. Vi valgte å gamble på at værmeldingen var korrekt.

PÅ TIDE Å FINNE ET STED Å CAMPE

Vi tømte sekkene ved bilen, og fylte opp akkurat det vi følte vi behøvde. Likevel skulle vi kose oss litt, og før drikkevarer, gassgrill, gassbeholdere, råvarer, soveposer og underlag var pakket, holdt sekkene likevel en mandig vekt.

Vi hadde sett oss ut en skråning opp mot fjellsiden på andre siden av en liten elv, som rant forbi parkeringsplassen. Allerede her møtte vi større motstand enn forventet. Store kampesteiner og dypt vann hindret oss i å krysse trygt, og brått var prosjektet gått fra å være en liten fottur til egnet campingplass, blitt en utfordring i medium buldring med tung sekk.

Jeg må ærlig innrømme at hele prosjektet var blitt et risikofylt stunt, med stor sjans for alvorlige personskader. Det minste feilsteg kunne ende med motoriske skader, og i ettertid angrer jeg på at vi ikke heller valgte å bli litt våte på beina. Det ble i alle fall ingen fall, hvis man kan si det sånn. Verden var veldig nær å få to nye rullestolbrukere.

MEN HVOR SKAL MAN SLÅ LEIR?

På magisk vis kom vi oss over elven, og kunne konstatere at det bor mye mygg i skogen. Et godt råd når det gjelder camping og mygg, er å komme seg vekk fra vann, og opp i høyden. Myggen legger egg i vann, og er lite glad i vind. En liten bakketopp et stykke unna vannet kan derfor være å foretrekke, uansett hvor idyllisk det kan synes å slå opp leir nede ved vannet.

Vi gjorde nettopp det, og det var merkbart mindre plagsomme insekter oppe i høyden.

Etter en hard kamp for å komme oss tre hundre meter unna parkeringsplassen, hadde vi endelig funnet en egnet plass for camping. En stor flat stein under en stor kampestein utgjorde en kjøkkenbenk med vindskydd. Det perfekte sted å fyre opp grillen.

Et triangel av trær med passende avstand utgjorde et fint sted å henge køyene. Med hode-endene festet i samme tre, var vi nær nok hverandre til å sende Cognac-flaska mellom oss, samtidig som fjerter og sure føtter var vinklet vekk fra hverandre. Den optimale løsning for enhver situasjon egentlig.

MAN HAR ALLTID TID TIL Å KOSE SEG LITT

Det er flaut å si det, men etter buldringen over elven, oppstigningen gjennom den bratte skogen, og med tung oppakning på ryggen var vi allerede prestert å bli ganske svette. Vi fikk opp køyene og åpnet hver vår øl, før vi gjorde noe som helst mer.

Det ble faktisk både to øl og en klunk Cognac, før vi endelig hadde samlet initiativ nok til å få fyrt opp grillen. På vei over fjellet hadde vi stoppet på et hyggelig lite gårdsutsalg, og kjøpt med noen av de lokale, kortreiste delikatessene. Deriblant et par hjorte-entrecoter, som nå skulle få kose seg litt i panna. Det er mulig de fikk kose seg litt i meste laget, og siden vi valgte å dele litt av Cognac-en vår med dem også, fikk de god farge, men smaken var helt fantastisk.

TID FOR Å HOPPE I KØYA

Etter et herremåltid trakk vi oss tilbake til køyene. Over oss ruvet fjellsiden, tung og truende. Å se opp på fjellsiden var som å se etter figurer i skyene. Ansiktene til hundrevis av troll fantes der oppe i fjellet, om man bare brukte et snev av fantasi.

Under oss hørte vi bruset fra elven, mens brisen raslet forsiktig i løvet på trærne rundt oss. Snart snudde jeg meg over på siden, og snorket som et nesehorn med bihulebetennelse.

Etter den kvelden sørget Petter for å alltid ha med seg ørepropper når vi som i telt eller hengekøye sammen. Man lærer noe hver gang man er på tur i det fri.

DE FLESTE ULYKKER SKJER I HJEMMET – MEN IKKE ALLE

Neste morgen våknet vi tidlig. Vi var raske med å pakke sakene, og sette kursen tilbake til bilen. I dag skulle vi gjøre et forsøk på å nå Trolltunga, og vi ville begynne turen tidlig. Denne gangen valgte vi å bli litt våte på beina, heller enn å skulle klatre over de store steinene for å komme tørrskodd tilbake.

Vi beveget oss forsiktig fra stein til stein gjennom vannet, mens vi forsøkte å holde balansen ved å holde tak i tynne seljer og hverandre. Vi var nesten over på andre siden da jeg fotfestet forsvant under meg.

Skoen min glapp på en glatt stein, og med tung sekk på ryggen, smalt jeg leggen rett i steinen.

Utrolig hvor lett et lite feiltrinn kan føre til skader ute i naturen. Det fikk tankene til å gå tilbake til klatringen vi hadde utført kvelden i forveien. Dette var et fall fra «flat» mark. Et fall fra et par meters høyde ville ha vært eksponensielt verre.

Såret var nok ikke så alvorlig, men jeg kan love dere at det smalt godt i skinnleggen. Den var fin og blå nesten morgen.

En liten påminnelse om at førstehjelpsskrinet alltid skal være med på tur.