Ferskvannsmusling

Da jeg hørte om ferskvannsmusling, var min første tanke – som med så mye annet – «Lurer på hvordan det smaker?»

Som småbarn var jeg helt sikkert av typen som puttet alt jeg fikk fingrene i, rett i munnen. Jeg er hvert fall sånn som voksen. Hvis jeg fikk gleden av å reise til en annen planet, ville jeg umiddelbart ha begynt å spise alt som så godt ut, og ville antageligvis ha vært den første som døde.

Min filosofi er at alt jeg spiser, kan bli det beste jeg noen gang har smakt – innen rimelighetens grenser selvfølgelig. Men finnes det tusener av mennesker som spiser noe, ja da skal ikke jeg være for fin til å smake.

ferskvannsmusling trives rundt steiner

Egoistiske jævler tar livet av ferskvannsmuslingen

Som vanlig, var det første jeg gjorde å sjekke lover og regler. Det høres kanskje ut som jeg er en regelrytter, noe jeg ikke er komfortabel med å ljuge på meg at jeg er, men akkurat når det kommer til naturen – ønsker jeg faktisk å følge regelverket.

Hvis vi ikke overholder lover og regler vedrørende jakt, fangst og fiske, vil snart uvitenhet og egoisme føre til at enda flere arter dør ut. Ikke bare kan uvitenhet føre til spredning av sykdommer, eller påvirke sårbare økosystemer, men de gjeldende tidene er der for å sikre at fisk, fugl og dyr skal få tid til å skape levedyktige avkom, og kvoter er der for å hindre overbeskatning av de aktuelle artene.

Å bryte reglene er det samme som å si: «Dette var gøy, det skal ingen få gjøre igjen.»

Så når jeg leste at ferskvannsmuslinger var rødlistet og nesten utrydningstruet, skrinla jeg tanken på å finne ut hva de smakte.

Det skulle vise seg at ferskvannsmuslingen var bragt til randen av utryddelse, grunnet de verdifulle perlene de kan dannes inni seg. Da jeg søkte på nett, dukket saker om digre klynger av knuste skjell opp.

Folk hadde plukket hundrevis, knust dem, og etterlatt dem – uten engang å spise dem!!!

Monstre!

Snart er den borte for godt

Jeg kunne lese at ferskvannsmuslingen var svært sårbar for endringer i miljøet, og at de flere steder allerede var utryddet, grunnet utslipp fra jordbruk og industri.

Per dags dato er omtrent alle verdens ferskvannsmuslinger fordelt henholdsvis på Norsk- og Russisk-jord.

Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg klarer ikke helt å stole på at russerne gjør noe særlig innsats for å redde ferskvannsmuslingen. Det faller derfor på oss nordmenn å bevare disse fantastiske skapningene.

Hva gjør ferskvannsmuslingene så fantastiske, spør du?

Jo, det skal jeg fortelle deg! Ferskvannsmuslingen eter alger og andre lekkerbiskener, og hjelper med dette til å holde elvene rene, slik at for eksempel ørreten kan leve i elva. Jeg vet ikke hvordan det er med resten av dere, men selv er jeg innmari glad i ørret, og vil gjerne at bestandene skal holdes så kraftige som overhodet mulig.

Plutselig var jeg bekymret for ferskvannsmuslingen. Jeg hadde aldri vært spesielt bekymret over ferskvannsmuslinger før. Levde de fortsatt? Var de allerede utryddet? Vandrer de nå heden, sammen med Geirfuglen, sabeltanntigeren og de hårete mammutene? Jeg måtte finne det ut!

Jeg skal redde dere ferskvannsmuslinger

Ferskvannsmuslinger, hold ut! Jeg kommer! brølte jeg, og kastet på meg vadebuksene for å finne dem. Jeg dyttet forvirrede mennesker unna vei, og hørte dem rope irriterte ukvemsord etter meg, der jeg banet meg vei gjennom folkemengden.

«Hvor skal du? Hvorfor har du det så travelt?» ropte onkel Geir etter meg fra trappa.

«Ingen tid til å forklare!» svarte jeg andpusten over skulderen min. «Ferskvannsmuslingen er i fare!»

Så vrengte jeg bilen ut fra oppkjørselen, og spant nedover veien så støvet virvlet opp i skyer bak meg.

Ok, det var kanskje ingen folkemengde der. Vi snakker om en fraflyttet bygd, med en håndfull fastboende, og det var i beste fall et par måker som så meg dra. Geir sto ikke på trappa han heller, han var i butikken for å kjøpe dopapir.

Faktisk kjørte jeg ikke fort engang. Det er en humpete vei, og jeg tar stolthet i å kjøre forsvarlig, men jeg synes ærlig talt ikke fakta skal få stå i veien for en god historie, ok?

Så jeg la bilen over på langsiden i svingen. Jeg kunne føle to av hjulene lette fra bakken, og sentrifugalkraften truet med å velte meg i grøfta der jeg freste gjennom landskapet for å komme muslingene til unnsetning!

Jeg hørte et «knepp» fra dashbordet, og kikket ned, akkurat i tide til å se den knekte speedometernåla falle død om. Trær og busker ble uklare skygger i sidesynet, der jeg hoppet fra fjelltopp til fjelltopp i rasende fart!

Bremsene skrek, og dekkene tok fyr, i det jeg skled de siste tusen meterne, inn mot den lille elva. Jeg dro i brekket og stoppet akkurat i tide, bare noen meter fra avgrunnen.

Hold ut

HOLD UT; ropte jeg igjen. Jeg rev opp bildøra og rullet utfor skrenten. Jeg hørte noe knekke med et tørt smell inne i brystkassa, i det jeg smalt hardt inn i en kampestein. Luften ble slått ut av meg, men jeg bet tennene sammen, og tvang meg opp på bena igjen.

Humpende haltet jeg over siv og sten. Noe eksploderte ved siden av meg, og slo meg overende. Jeg tror det må ha vært en granat fra et av slagskipene ute i fjorden. Støv og sand regnet ned over meg, og jeg hørte en vedvarende piping i ørene. Jeg krabbet meg frem på hender og knær.

Jeg er nødt til å komme i bedre form.

Der! Foran meg lå den. Elven forfedrene mine hadde fortalt om i sine beretninger rundt leirbålet. Stedet der de siste ferskvannsmuslingene var observert mens de danset og sang langs elvebredden.

Er det for sent for ferskvannsmuslingen?

Var jeg kommet for sent? Jeg foldet hendene foran munnen og ropte, men fikk ikke svar. Jeg vaklet oppover elven i de blodige vaderne. Desperat snublet jeg motstrøms gjennom vannet, mens jeg kastet unna vrakgods og veltet til side steiner.

Igjen ropte jeg, langtrukkent og sårt. Jeg ble stående å lytte, men alt jeg hørte var den fordømte pipingen. Med ett, så jeg noe brunt der nede på bunnen i vannet! Med skjelvende hender løftet jeg opp skjellet som lå der.

Det var … tomt.

En enslig tåre trillet nedover kinnet mitt, og jeg falt på kne. Elvevannet nådde meg til brystet, der jeg hyttet med nevene mot himmelen og forbannet gudene.

«NEEEEEEEEEEEEI!» brølte jeg, i avsindig raseri over at den samme ufattelige urettferdigheten som hadde rammet Geirfuglen, nå også hadde rammet mine venner, muslingene.

Nok en gang, tvang jeg meg opp, og sprang så vannet sprutet rundt meg oppover elven. I det fjerne syntes jeg at jeg hørte lyden av trommer, og noen som sang på et fremmed språk. En ørn dalte ned fra himmelen og satt seg i et tre like ved meg.

Plutselig skrek den opp, og i det jeg hørte skriket forsvant pipingen fra ørene mine. Jeg kunne høre igjen! Ørnen lettet og fløy av sted mot fjellene i det fjerne.

Det er fremdeles håp

Da hørte jeg dem! Muslingene! De sang! Tårer av glede fosset nedover kinnene mine, som om de selv var små elver fulle av muslinger. Jeg løp ikke lenger motstrøms. Nå danset jeg på overflaten! Under meg, nede på bunnen så jeg dem endelig. De var i live! Sangen deres steg og sank i intensitet og jeg ble fylt av en fantastisk eufori.

Jeg lukket øynene lykkelig og følte solen varme fjeset mitt.

Så dro jeg hjem igjen og stekte meg en Grandiosa.

Lyst til å lese mer om ferskvannsmusling? Begynn her! Eller her!