I dag gikk jeg en fottur på kyststien fra Drøbak til Hvitsten. Eller, «i dag» er egentlig reinspikka løgn. Jeg gikk der en gang tidlig i sommer, og sitter og skriver nå, i slutten av oktober, men … jaja. Det er mye å gjøre om dagen, ok?

Uansett, kyststien er en fantastisk ressurs for norske turgåere og turister. Jeg tror ikke de fleste av oss forstår hvilket fantastisk arbeid som gjøres av turistforeningen og norske myndigheter for å sørge for at vi har godt merkede stier å vandre gjennom den fantastiske naturen vår.

DET ER MANGE GRUNNER TIL Å GÅ PÅ TUR

Å gå en tur er veldig hva du gjør det til. Folk har forskjellige mål og interesser. For enkelte av oss holder det i massevis å få litt frisk luft og mosjon, andre liker å se på arkitektur og bygninger, andre igjen, er opptatt av hagene de passerer.

Selv har jeg funnet en interesse i spiselige planter og nyttevekster. Dette gjør en gåtur langs kyststien til en helt egen opplevelse.

DEN VIKTIGSTE INFORMASJONEN

Fordi mange bare er ute etter den viktigste informasjonen, og ikke er interessert i å lese lange utbroderinger om selve turen, skal jeg få det unne med én gang, så dere kan surfe videre.

Kyststien går langs nesten hele norgeskysten, og du finner mange gode turer bare ved å søke «kyststien + stedsnavnet du er interessert i» i din favoritt søkemonitor.

Dersom du vil gå akkurat den turen jeg gikk, kjører du til Skiphelle-stranda i Drøbak. Der finner du en stor parkeringsplass, uten betaling. Parker her, og fortsett siste biten av veien forb

i parkeringsplassen, opp mot nedlagte Skiphelle Fjordhotell. Du passerer på oversiden av hotellet, og befinner deg nå på kyststien.

Herfra er det forholdsvis godt merket, både med merker for kyststien, og fargede striper på trær og svaberg. Selv gikk jeg tur-retur og gikk bare feil to ganger. Begge gangene var det kort vei å gå før jeg forstod at jeg hadde gått feil, og enkelt å finne riktig vei når jeg hadde gått tilbake.

GPS-appen jeg bruker, ville ikke hjelpe meg å finne kyststien. Den ville ha meg til å gå bilveien, og spådde gåturen til 2t og 33min (12km). Jeg anslår at denne strekningen på kyststien er i underkant av halvparten av dette – kanskje så lite som en tredjedel – altså omtrent 4-6km én vei. Pluss/minus en time å gå – også én vei.

Det skal sies at turen periodevis har litt utfordrende topografi. Det er på ingen måte som at du må balansere på klippekanter og forsere fjellvegger, men det er en del glatte svaberg og steinete underlag. Barnevogner og sykler må finne alternative ruter for store deler av turen. Dette er en fottur for folk som er normalt gode til beins.

En annen ting som er viktig å vite, er at du må iberegne å gå både frem og tilbake, dersom du ikke har noen som kan hente deg med bil når du er fremme i Hvitsten. Det er mulig å komme seg tilbake med kollektiv transport, men selv om du kommer deg tilbake til Drøbak, vil gåturen tilbake til parkeringsplassen i Skiphellebukta være såpass lang, og antallet bytter underveis på reisen, gjøre det lite hensiktsmessig. Da er det bedre å snu halvveis.

Det finnes også alternativer for å snu tilbake, og gå rundturer. Du kan lese mer om det på, for eksempel oslofjorden.com og deres sider om kyststien. Selv synes jeg disse er litt klønete å navigere, men de fungerer helt ok, og tekstinformasjonen er veldig fin og detaljert.

Et siste viktig råd, er å ta med litt mat og drikke i sekken. Du vil normalt ikke få muligheten til å kjøpe noe underveis.

På Skiphellestranda er det bare en sommeråpen kiosk med begrenset utvalg, og selv i Hvitsten er det noe begrenset hva man får kjøpt av påfyll, avhengig av sesong og hvilken tid på døgnet du velger å gå. Det finnes en besøksgård – Ramme Gård – som er åpen for besøk enkelte dager. Det koster penger å komme inn, men disse har kafe og gårdsbutikk, hvor det går an å kjøpe noe å spise og drikke.

Den var ikke åpen da jeg gikk forbi, så stort mer kan jeg ikke si, men det finnes informasjon om både tilbud og åpningstider på gårdens sider. Jeg mistenker at en tur hit kan være et hyggelig mål i seg selv.

Sånn, da har du fått den viktigste informasjonen, og kan trygt legge ut på tur. Eller – du kan lese videre om min tur!

DET ER MYE GOD MAT Å FINNE I GRØFTEKANTEN

Når jeg er ute og går, særlig i nærområdet hvor jeg bor, er jeg på en evig kartlegging av mat-ressurser. Kyststien byr kanskje ikke på de største forekomstene av noe som helst, men mangfoldet er enormt.

Denne turen var ment både som kosetur, trim, sanking av råvarer til dagens middag og rekognosering for senere sanking. Jeg hadde med niste, drikke, saks, plastposer til sanking, og hagehansker.

DETALJENE SKILLER SPISELIG FRA GIFTIG

Når jeg er ute og går hender det jeg har med meg bøker om nyttevekster, så jeg kan sammenligne bilder og identifisere spiselige planter underveis. Denne gangen fikk disse ligge hjemme, på grunn av den forholdsvis lange veien å gå. Når jeg legger bøkene hjemme, er jeg alltid flittig med å bruke kameraet på tur.

På den måten kan jeg sammenligne bildene fra turen, med informasjonen i bøker og på nett, etter at jeg kommer hjem igjen. Når man skal ta bilder av trær, planter og sopp, er det viktig å få gode bilder av de delene av planten, treet, eller soppen du er nysgjerrig på.

Det er de små detaljene som hjelper deg å identifisere artene fra hverandre. Er knoppene spisse, eller butte? Vokser knopper og grener ut to og to, på hver sin side av stilk, eller gren, eller kommer de annenhver gang oppetter plantens stamme? Ta nærbilder av blader og blomster. Ofte kan selve blomsten på plantene være til forveksling like, mens bladene er åpenbart forskjellige.

Ofte er det disse små detaljene som lar deg skille spiselige vekster fra sine giftige søsken. I Norge er faktisk forgiftning ved inntak av biologiske produkter, en vanlig grunn til sykehusinnleggelse. Dette skyldes i stor grad folk som har spist «feil» sopp eller plante. Er du usikker – ikke spis det. Men jo mer informasjon du henter inn om planten, jo større sjanse for å gjøre en sikker identifisering.

SANKINGEN KAN BEGYNNE

Allerede før jeg satt meg for å spise nisten min, hadde jeg allerede fått øye på flere gamle kjenninger. Bringebærkratt, markjordbærplanter, einebærbusker og gressløk.

Ved gressløken gjorde jeg min første stopp. Jeg ble sittende å fylle en pose med løken, som jeg senere klippet i biter, puttet i rengjorte bokser og hev i fryseren når jeg kom hjem. De blir fine å kaste i matretter og potetmos resten av året.

Også «Forglemmegei» blomstene kan fryses ned. De smaker nesten ingenting, men er fine som pynt på kaker og desserter. Jeg fant flere små enger av dem underveis, men hadde allerede noen liggende hjemme i fryseren.

Einebærene plukker man helst i februar, men man kan egentlig plukke de mørke bærene hele året. På denne busken var det så få modne bær, at jeg ikke tok meg bryet.

Hverken markjordbær eller bringebær var modne enda. Det var for så vidt heller ikke så store forekomster, at jeg kommer til å dra tilbake i ens ærend å plukke disse her.

KYSTSTIEN BYR PÅ VARIERT LANDSKAP

En ting som slo meg, var variasjonen i omgivelsene. Jeg gikk på alt fra asfalterte veier, til skogsstier. Det var små sykkelstier gjennom hyttefelt, og traktorveier gjennom gårdsbruk.

Jeg gikk bokstavlig talt over land og strand. Solfylte svaberg ble til skyggefulle kjerreveier, og landskapet rundt meg syntes å være i konstant forandring. Dette igjen gjorde letingen etter dagens middag enda mer interessant.

Langs denne strekningen av kyststien er det selvfølgelig flust av muligheter for soling og bading. Selv hadde jeg med håndkle i sekken, så en liten dukkert var en selvfølge.

 

SANKINGEN FORTSETTER

Jeg spanet flittig etter skjell, i håp om å finne hjerteskjell eller blåskjell til middag, men disse glimret med sitt fravær. Jeg vurderte også å plukke med noe tang, men siden skjellene uteble, valgte jeg bort havet som tema for dagens middag.

Det ble snart tydelig at jeg var både for tidlig og for sent ute for flere av naturens godbiter.

Jeg fant flere rosebusker, men det var for tidlig på året for nyper.

 

 

 

 

 

 

Granskuddene var blitt for buskete, men jeg hadde uansett allerede rukket å lage granskudd-sirup i år.

 

Skuddene på rognetrærne var for lengst blitt blader., men de hadde ikke rukket å få bær enda.

 

Til slutt falt valget på en sikker og for de aller fleste, meget lett gjenkjennelig plante – nemlig brennesle! Veldig glad for at jeg hadde tatt med hagehansker, satt jeg meg i en grøft og satt i gang å plukke.

Her skal det sies at man burde være litt forsiktig.

Brennesle er på ingen måte dødelig, men den det er irriterende å brenne seg. Selv med hansker, klarte jeg å bli truffet av flere planter, mens jeg var litt uvøren og nappet av blader til dagens middag. Det setter en liten demper på turgleden når man går rundt med små blemmer på armene. Jeg har bestemt meg for å kombinere hansker med langermet genser, neste gang jeg plukker dem.

Sankingen resulterte i en fantastisk brenneslesuppe. Det var faktisk første gang jeg har smakt denne deilige husmannskosten, og jeg kommer så absolutt til å gjenta det til neste år! Suppe er også helt topp å fryse inn, så det er ingenting i veien for å lage stor-kok og fryse inn porsjonsbokser til fremtidige middager.

Jeg passerte Ramme Gård, som denne dagen var stengt for besøkende. Det er likevel hyggelig å gå forbi gården og hilse på dyrene som koser seg på jordene. Et par feite griser lå og solet seg på enga da jeg passerte.

Den siste biten inn mot Hvitsten passerer man mellom idylliske hus. Utsikten over fjorden er upåklagelig, og de velholdte hagene er et syn i seg selv.

 

ENDELIG I MÅL … ELLER HALVVEIS.

Snart var stranda i Hvitsten i sikte. Jeg mistenker at det fantes muligheter for både is og kald øl der nede, men siden et av målene for turen var å trimme flesket, valgte jeg å snu før fristelsene var innen rekkevidde.

Jeg hadde egentlig avtalt at kona skulle hente meg når jeg var vel fremme i Hvitsten, men været var fantastisk og turen var så fin, at jeg bestemte meg for å tusle hjem til fots.

ALDRI EN TUR UT I FRILUFT UTEN Å DRITE SEG UT

Det har vært en gjenganger i mine friluftgleder at jeg alltid klarer å drite meg ut, på den ene eller andre måten. Nå kan man kanskje tenke at det burde være mulig å gjennomføre en enkel fottur uten å gjøre seg bort, men jeg skal ikke skuffe denne gangen heller.

Jeg åpnet nemlig turen med et grasiøst sprang fra en stor stein til et svaberg, da jeg hørte shortsen min fikk seg et ekstra luftehull i baken. Jeg tenkte vel at det ikke var noen som ville legge merke til om jeg hadde spjæret shortsen litt mellom bena, og dessuten hadde jeg boksershorts under, så jeg ga beng, og ruslet upåvirket videre.

Når det er sagt, så fortsatte det å spjære litt sånn her og der, underveis på turen. Jeg bøyde for å ta bilde av en blomst, og hørte et lite «ritsj», jeg satt på huk for å plukke litt gressløk og hørte en liten «ratsj», og ventilasjonen i shortsen ble bare bedre og bedre, etter hvert som tiden gikk.

Da jeg kom hjem, stoppet jeg innom min tante, Torill, for å låne litt hvitvin til brenneslesuppa, og tante lo høyt og hjertelig da hun så tilstanden til badeshortsen min.

«Du går jo med hele ræva ute!» sier hun, og ler så hun rister.

«Joda,» jeg er klar over det.» sier jeg avslappet. Jeg var ikke klar over hvor ille det var.

Da jeg kom hjem, tok jeg av shortsen, for å se om den kunne reddes. Det jeg trodde var en liten rift i sømmen, viste seg å være et banesår ingen shorts kunne reddes fra. Hele buksebaken var regelrett gått i oppløsning. Det var så vidt noe igjen av den. Faktisk hadde jeg aldri ant at den shorts kunne dø så grusomt.

Løse tråder flagret i vinden som de siste desperate hårstråene på issen til en hundre år gammel gubbe.

Fronten på badeshortsen var egentlig det eneste som fortsatt var intakt. Det var ikke engang jeg shorts lenger. Det var … et forkle. Jeg hadde ruslet rundt og gjort skam på slekta hele veien fra Drøbak, til Hvitsten og tilbake, mens jeg sto med ræva i været og trusa i trynet på alle som gikk forbi.

Fra og med nå, skal jeg passe på å alltid ha med meg en ekstra badeshorts. Alltid.