Krabbefiske i havgapet

De sier første gang aldri pleier å være så bra, men for meg var det helt fantastisk. Jeg hadde null erfaring, men hadde nok både lest meg opp mer enn de fleste, og jeg hadde sett enormt mange filmer om hvordan det skulle gjøres. Det er fantastisk hva man finner på internett om dagen, og jeg hadde forestilt meg dette så mange ganger i hodet, at jeg nesten følte at jeg hadde gjort det før.

Jeg snakker selvfølgelig om krabbefiske.

Jeg hadde med meg en billig teine fra Biltema, en del synkeline og noen blåser. På låven til onkel Geir fant jeg enda en Biltema-teine, av samme type.

Vi skulle ut på fisketur, og jeg ville sette et par teiner på vei ut, så vi kanskje kunne koke krabber i morgen.

krabber i teiner

Som fersking i omtrent alt jeg prøver meg på om dagen, var det viktig å lese seg opp på lover og regler. Reglene for krabbefiske finner du her:

https://www.fiskeridir.no/Fritidsfiske/Artar/Krabbefiske

Frem med krabbeteinene

Jeg merket blåsene med navn og telefonnummer, før jeg ruslet ned til onkel Geir. Han fant villig frem sjøkartet, og begynte å peke ut odder og skjær, hvor han visste min far og onkel Hauk hadde brukt å sette krabbeteiner.

Siden dette var første turen på fjorden, hadde jeg ikke rukket å fiske opp noe egnet agn enda, så Geir fant frem litt salt torsk fra fryseren.

«Den tiner jo fort i vannet, og vannet er jo salt fra før – de merker sikkert ingen forskjell.» konkluderte vi.

Krabbeteiner

 

Bare for sikkerhets skyld, plukket jeg med meg noen blåskjell i fjæra også. Da jeg var liten brukte vi alltid blåskjell som agn når vi fisket småkrabber på hyssing, fra betongkanten i badeparken. Det burde vel fungere like godt på store krabber, eller?

Jeg og min kusines mann, Arsen, tok med ungene og satte kursen for havet. Jeg la den frosne saltfisken i agnposene og knuste noen blåskjell, som jeg spredte løst i bunnen på teinene. Vi fant stedene som onkel hadde vist oss på kartet, og senket teinene ned på omtrent ti-femten meters dyp.

Deretter dro vi videre ut mot havgapet for å fiske sei.

Den morsomste delen av krabbefiske

Neste morgen dro vi ut for å sjekke teinene. Vi hadde fått en liten breiflabb, masse sjøstjerner, et par småkrabber, og én enslig krabbe som var stor nok til å kokes. Saltfisken var urørt, men blåskjellene var blitt fortært med stor glede.

Nå visste vi hvert fall at det var krabber å få! Jeg tok med den store krabba hjem, og la ham i en bøtte saltvann. Her fikk han ligge over natta, i skyggen på baksiden av huset. Tanken var at han skulle få selskap neste dag, da vi fikk satt fler teiner.

«Shit.» sa jeg, da tiden var kommet for å dra ut med teinene igjen. «Hvorfor i all verden slapp vi løs den lille breiflabben? Han hadde jo vært perfekt agn til teinene.» Nok en gang briljerer jeg med min mangel på kunnskap og sunt folkevett.

Panert torsk fra Onkel Geir

Nok en gang bar det ned til onkel Geir.

«Saltfisken din var ikke noe spesielt populær i går.» fortalte jeg. «Har du kanskje noe annet i fryseren som kan fungere som agn?»

Onkel kommer smilende opp fra kjelleren. I hånda har han en pakke panert torsk. Den hadde fått ligge siden i fjor, etter at den var kjøpt på halv pris på grunn av kort holdbarhet. Jeg ser skeptisk på ham.

«Hvis krabbene ikke liker saltet torsk, tror du virkelig de liker den panert?»

vesterålen

«Jeg har litt teriyaki-saus, hvis du tror det hjelper.» flirer han. Jeg tenker jeg blir nødt til å plukke noen blåskjell i dag også, men tar høflig imot torsken.

Onkel Geir blir med på sjøen, og vi senker igjen ned teinene, denne gangen delikat anrettet med både Lerøys panerte torsk, og en generøs dose blåskjell.

Når kvelden kommer, setter vi nok en gang kursen for havet, og haler opp teinene. Denne gangen er det storfangst! Krabbene har tydeligvis gitt Lerøys panerte torsk terningkast seks, og vi har fått til sammen åtte store krabber.

Festmåltid med krabber

Glade og fornøyde reiser vi hjem, hvor jeg bærer bøttene opp til krabba vi fanget i går, så han skal få hilse på kameratene sine.

Han var stein dau.

 

Mest sannsynlig har stakkaren brukt opp oksygenet i vannet og blitt kvalt. Jeg føler et stikk av dårlig samvittighet, men så kommer jeg på at kompisene hans snart havner på middagsfatet uansett, og jeg lar det gå.

Tiden er inne for et festmåltid, og nå som jeg vet at én krabbe ikke overlevde et snaut døgn alene i en bøtte, tenker jeg at de andre – som tross alt er fire og fire om å dele bøtte – kanskje ikke har så lenge igjen.

Jeg fyrer opp de største grytene jeg har, og gjør meg klar for å rense krabbe.

Hvis du vil lese om hvordan jeg tilberedte dem, kan du trykke her!