Test av haspelsnella

Haspelsnelle – er den virkelig idiotsikker? Ja, man skulle tro det. Haspelsnella er normalt en rimelig enkel snelle å forholde seg til, så da jeg plutselig endte opp med floke på floke og snurr på snurr, under forrige fisketur, var overraskelsen stor.

Jeg hadde nylig gått til innkjøp av «Fireline», en multifilament-line, som lovet mindre snurr på lina. I tillegg brukte jeg jo virvel med svivel, så hvorfor endte jeg gang på gang opp med floker fra dypest inni Faendalen?

Selvfølgelig kunne det ikke være min feil, så jeg var rask med å legge skylda på min nye Fireline.

«Jævla møkkaline!» utbrøt jeg hissig, da jeg kastet ut spinneren, og fikk floke før spinneren engang traff vannflaten. Dette hadde skjedd gang på gang etter at jeg satt på den nye lina, og jeg kjente det kokte i meg.

Ved siden av meg sitter turkamerat Petter og humrer med kaffen sin.

«Jeg har aldri hatt dette problemet med vanlig nylon. Denne mannskiten tvinner seg jo tusen veier til helvete!» Jeg har aldri vært typen som blir så sint at jeg lager nevemerker i gipsplater, men akkurat nå kunne jeg godt tenke meg å dryle stanga, med rævsia først, inn i horisonten.

Ny stang fra Wish

Jeg hadde kjøpt en stang på Wish, som var laget for å fylle line på snella. Denne fungerte for så vidt fint, men det var også her det skulle vise seg at det hadde gått galt.

Det var ikke før jeg snublet over denne videoen her, fra JFF, at det gikk opp et lys for meg.

Et minutt og ti sekunder uti filmsnutten sier Ayman:

«Neste funksjon som er grei å være klar over er bak-sperren. Den gjør at snella blir åpen og dreier, uansett hvilken retning. Det kan lage mye surr på scenen, så jeg har den lukket hele tiden.»

Sveiver og sveiver

Hmmm… det var jo nettopp en av de tingene jeg hadde stusset på. På stanga mi, pleide jeg vel alltid å ha den lukket, men nå måtte jeg ha den åpen for å klare å sveive inn. Hvis jeg hadde den låst, kunne jeg bare sveive feil vei. Det vil si, jeg sveivet snøret ut den veien jeg kunne sveive, mens den var låst om jeg sveivet inn.

Hjernen min beveget seg sakte. Bilde for bilde dukket små situasjoner som hadde fått meg til å stoppe opp litt, i løpet av det siste døgnet – etter at jeg hadde satt på Fireline-en.

Hadde jeg ikke måttet tenke litt ekstra hver gang jeg sveivet inn? Det var liksom som om det føltes litt unaturlig å sveive inn, og jeg endte hele tiden opp med å sveive litt ut, før jeg skiftet retning og sveivet inn igjen.

En annen ting jeg hadde klødd meg litt i hodet over, var at når jeg sveivet inn, lå ikke lina i det lille sporet på bøyla, som det var ment. Den ble liggende på motsatt side, mot selve bøyla.

Jeg hadde i et brøkdelssekund lurt på om den nye snella mi kunne være feilprodusert, men så trakk jeg på skuldrene og fisket uforstyrret videre.

Her var det noe muffins.

Plutselig får jeg en åpenbaring! Det var som om Gud strakk hånda si ned fra himmelriket, og berørte dumskallen min med en utstrakt pekefinger, sånn at jeg i et øyeblikks eufori fungerte som et vanlig, intelligent menneske! Det føltes helt vidunderlig fantastisk!

Eureka! Takk, Gud! Takk, Ayman Belmekki og JFF! Jeg har det! Det er ikke Fireline-en det er noe galt med! Det er ikke snella som er feilprodusert! Det er MEG!

Når jeg sveivet lina på snella, hadde jeg prestert å sveive den på FEIL VEI! På den måten ble inn-ut og ut-inn. Derfor føltes det så «feil» når jeg sveivet inn. Derfor fungerte baklåsen feil på snella, slik at jeg bare kunne sveive ut, og ikke inn, med mindre jeg hadde den åpen! Derfor fikk jeg floke på floke mens jeg kastet! Fordi jeg er en nybegynner! Fordi jeg er den mest utrolige klovnen verden noen gang har hatt gleden å få beskue!

Jeg klasket håndflata så hardt i panna at jeg var på nippet til å pådra meg en hjernerystelse.

Endelig riktig vei på snella

Da jeg parkerte bilen hjemme, la jeg en liten vedkubbe på stanga, åpnet snella og begynte å dra ut tråden etter meg, mens jeg beveget meg oppover veien. Planen var å dra ut alt snøret, for så å sveive det inn igjen – denne gangen riktig vei.

Da jeg passerte postkassa oppe i krysset begynte jeg å stusse på hvor god denne planen var.

Da jeg hadde gått hundre meter oppi veien, og hørte en bil komme inn fra en stikkvei forstod jeg hvor dårlig denne planen var.

Jeg løp tilbake til oppkjørselen, og rakk akkurat å unngå at bilen kjørte seg fast i lina mi.

Jeg ble stående å se ondt på stanga.

Så fikk jeg enda en fantastisk idé. Jeg festet sluken i takrenna på huset, så begynte jeg å bevege meg rundt og rundt huset, mens jeg slapp ut litt og litt snøre. Da jeg var på tredje runden, var endelig snella tom. Jeg begynte å gå tilbake rundt huset igjen, mens jeg holdt lina passe stram, og sveivet inn. Etter tre runder mot klokka, og tre runder med, hadde jeg endelig fått snøret riktig vei på snella!

Endelig kan jeg sveive inn

Endelig kan jeg både sveive inn riktig vei, og ha baklåsen på mens jeg fisker. Jeg har ikke hatt problemer med Fireline-en en eneste gang etter det.

«Dette forteller du ingen, du skjønner det?» sa jeg alvorlig til Petter. «Det er greit å være tosk, men idiot er det faen ikke lov til å være.»

Jeg håper virkelig Petter har holdt kjeft.