Som nyfrelst jeger, benytter jeg hver sjanse jeg får til å prøve ut nye former for jakt. Denne gangen var tiden inne for harejakt i Vestfold. Jeger og fiske-foreningen byr på mange typer introjakt for sine medlemmer. Stort sett er alle tilbudene gratis.

Hvert år siden jeg tok jegerprøven gleder jeg meg til tilbudene offentliggjøres. Da er det frem med kalenderen, se hvilke datoer som passer, og lese hvilke muligheter som byr seg.

Helt ærlig ante jeg ikke hva jeg gikk til. Da jeg skulle pakke bilen var jeg ikke engang sikker på om man jaktet med salongrifle eller hagle, så jeg tok med begge deler. Best å være på den sikre siden.

PÅ VEI UT PÅ NYE EVENTYR

Jeg hadde et par timer kjøring foran meg, og vi skulle møtes tidlig, så jeg var ekstra tidlig oppe. Snart sto jeg parkert sammen med en gruppe forventningsfulle nye jegere, og et par erfarne ringrever, på det avtalte møtepunktet et sted langt nede i Vestfold.

Derfra kjørte alle pent på rekke oppover mot høyere grunn. Den første snøen var nettopp falt, og oppe i fjellene var den allerede pakket hard og glatt langs skogsveiene vi kjørte på.

Tjue minutter senere parkerte bilene et stykke oppe i fjellet, men fortsatt langt under tregrensa. Vi befant oss på en romslig snuplass, ved et hogstfelt. Vi hopper ut av bilene, finner frem våpen og ryggsekker, og setter kursen opp i skogen.

MEN HVORDAN FOREGÅR EGENTLIG HAREJAKT?

Men hvilket av våpnene er det egentlig jeg skal ta med?

 

«Uhm… alltid kjipt å være han som stiller idiot-spørsmålene, men bruker vi hagle, eller longrifle?» Jeg har gruet meg til å spørre.

«Finnes ingen dumme spørsmål. Her bruker vi hagle.» får jeg beskjed om. Jeg forbeholder meg friheten til å føle meg litt dum likevel.

En oppspilt og forventningsfull hund gleder seg åpenbart veldig til dagens jakt. Den klarer knapt å stå stille lenge nok til å få på GPS-søkeren før den forsvinner til skogs.

Selv begynner vi å traske opp i skogen.

Vi har knapt gått et par hundre meter fra bilene, før våre to instruktører sier:

«Her kan vi sitte. Fint om alle hjelper til å sanke ved.»

Litt overrasket, men lydig som jeg er, begynner jeg å sanke ved rundt om i skogen. Snart har vi samlet sammen en god haug, og en av jaktlederne får snart i gang et fint leirbål. Så setter de seg ned, finner frem termosene og slapper av.

«Hva skjer nå? Skal vi ikke sitte på poster rundt i skogen?» spør jeg.

«Niks.» kommer svaret. «Her sitter vi og koser oss til bikkja får los.»

Det viser seg at harejakt handler mye om venting. Hunden skal få løpe rundt og kose seg i skogen, mens den leter etter lukta av hare. Dersom den synes det lukter godt et sted, begynner den å rote rundt i området for å finne haren.

Vi, på vår side, skal bare sitte pent i ro, og se på displayet på GPS-en. Når hunden lukter noe godt, ser man den begynner å lage små kruseduller på kartet, der den leter etter haren. Dersom den finner haren vil hunden begynne å gjø, og jakta begynner.

Nå vil haren begynne å løpe. Den løper gjerne i store sirkler, med hunden etter. Først da er tiden inne for å postere jegerne. Disse blir da satt rundt omkring langs sirkelen hvor haren løper, og så er det om å gjøre å knerte den i det den passerer.

Så er det bare å vente da. Så det gjør vi. Vi venter, og venter. Og så drikker vi litt kaffe. Så venter vi litt til, og så enda litt lenger. Hunden løper omkring et sted der ute i skogen, mens vi griller pølser og prater.

HVORDAN TRENER MAN EN HUND TIL HAREJAKT?

Jeg finner ut at når jeg først har to erfarne jegere her, er det best å pumpe dem for informasjon.

«Hvordan trener man egentlig en harehund?» spør jeg.

«Den lateste jegeren er ofte den beste harehund-treneren.» flirer de. «Når man skal trene ei bikkje for harejakt, handler det egentlig mest om å ta den med masse i skauen. Etter det, bør du helst bare sitte på ræva. Jo oftere du går ut i skauen og sitter på ræva, jo bedre blir bikkja.»

Jeg er mektig overrasket.

«Må du ikke lære den noe?» spør jeg.

«Bikkjene har jaktinstinktet innebygd.» får jeg beskjed om. «Jo mer du lar dem kose seg i skogen, øve nesa, og følge spor, jo flinkere blir de. Hvis man flyr rundt i skogen for mye, ødelegger man bare for hunden. For det første blir den stressa, og lurer på hvor du er og hvor du skal. Det er bedre at den skjønner at du venter der du slapp den, så slapper den av og utforsker. Hvis du beveger deg for mye rundt, vil en ung og uerfaren bikkje bare blir diltende etter deg, fordi den ser deg som lederen i flokken. Dessuten risikerer du å ødelegge du luktsporene etter haren hvis du tråkker frem og tilbake gjennom skogen uten mål og mening.» forteller de.

Det høres jo fornuftig ut.

JEG BEGYNNER Å GJØRE MEG NOEN TANKER OM LIVET SOM HARE-JEGER

Jeg tenker for meg selv at dette virker som en veldig sosial og avslappet jaktform. Jeg ser for meg at dette må være en av de triveligste jaktformene for de som ikke liker å gå seg i hjel, og kanskje heller vi sitte rundt bålet og ha det hyggelig med jaktkameratene sine.

Dagen forløper nemlig akkurat slik. Jaktlederne, resten av de ferske jegerne og jeg, blir sittende å skravle, mens sola stiger og synker på himmelen. Praten går for så vidt lett, men jeg tenker også at dette hadde vært ekstra hyggelig sammen med mine egne venner.

«Er det mulig å titte litt etter fugler?» forsøker jeg meg.

Det hadde vært artig å få litt action,     hagla ligger der jo uansett.

«Egentlig hadde det vært fullt mulig.» svarer jaktlederen. «Men det er dessverre noen som har leid terrenget for fuglejakt. Det ville være litt dårlig gjort å fly å plukke fuglene de har betalt for.»

Jaja … det var verdt å spørre. Personlig er jeg en jeger og fisker som gjør det minst like mye for maten som for kosen. Jeg elsker å lage mat, og jeg elsker å spise mat. Ekstra gjevt er det om jeg har fisket, jaktet, plukket, sanket eller dyrket råvarene selv. Nettopp derfor er det også litt ekstra trist hver gang jeg kommer tomhendt hjem.

Jeg foretrekker å «multi-taske», og merker jeg ville ha gjort det, dersom jeg jaktet hare i egen regi. Hadde jeg selv kunne valgt, ville jeg nok foretrukket å fyre opp bålet et sted hvor jeg kunne fisket mens jeg ventet. Eller kanskje kombinert det med en eller annen form for fuglejakt. Jeg liker litt action. Bare det å ha en dupp å sitte å titte på, ville ha hjulpet betraktelig.

JAKTA ER OVER, MEN UTEN RESULTAT

Snart er sola i ferd med å gå ned, og hunden har ikke fått los en eneste gang. Jeg merker de andre er litt skuffet. Selvfølgelig hadde jeg foretrukket om vi fikk resultater på jakta jeg også, men jeg er likevel fornøyd.

Jeg har fått oppleve enda en ny jaktform – på godt og vondt. Jeg kunne så absolutt ha blitt en god trener for en hare-bikkje. Jeg er hvert fall lat nok. Men det hadde vært enda bedre å ha med egne kompiser, eller egen familie, ut i skogen.

Best av alt hadde det vært om man kunne la hunden løpe seg dyktig rundt et lite ørret-vann, da hadde jeg ikke behøvd hverken venner eller familie.